Dorulldukker er kvinnehistorie
For mange år siden hadde jeg ved en tilfeldighet tatt noen bilder av en dorulldukke: En yndig skjønnhet i blått og rosa, nydelig laget i tynt bomullsgarn. Dette bildet var ett av flere som designeren Enzo Finger lånte med seg fra fotoarkivet vårt i Norsk Husflid noen år senere. Han hadde fått i oppdrag å lage en serie med husflidsfrimerker for Posten. Slik havnet dorulldukken og et par av mine fotografier på norske frimerker i juni 2001. Dette er bakgrunnen for min fascinasjon for noe så utrendy som dorulldukker.
Jeg fikk godt betalt for fotografiene, men hadde jeg fått en liten royalty-avtale om for eksempel 10 øre pr. frimerke, ville jeg blitt rik. Dorullfrimerket ble trykket i et førsteopplag på 50 millioner. I 2001 sendte vi hverandre fortsatt brev i posten. Det store opplaget skyldtes imidlertid en omlegging av momssatsene, og det førte til at portotakstene måtte økes.
Dorulldukken ble neppe tilstrekkelig hedret i kulturminneåret 2009. Det er derfor jeg velger å skrive om henne her.
Jeg innbiller meg at denne pyntelige damen, hvis oppgave var å skjule rullen med papir som vi er så avhengig av hver eneste dag, så dagens lys på 1970-tallet. I løpet av kort tid ble hun umåtelig populær, og hun ble en selvskreven gjest i ethvert hjem med respekt for seg selv. I dag er hun slett ikke velkommen. De fleste skyr henne som pesten. En og annen dukke har likevel overlevd, men etterspurt vare er dette ikke.
Selv har jeg, for sikkerhets skyld, hele tre dorulldukker. To av dem har jeg fått i gave, en har jeg kjøpt for en femtilapp på et bruktmarked. De andre familiemedlemmene er ikke særlig begeistret for min samlemani, og synes dukkene er helt forferdelige. De synes jeg skjemmer ut gjestetoalettet. Jeg må innrømme at jeg både liker og misliker dem. Jeg har størst sans for damen som har heklet kjole i bomullsgarn. De to andre er staset opp i heselig akryl. Dukkene har likevel noe yndig over seg. Og så er det litt kitch. Noe er så stygt at det må tas vare på.
Dorulldukkene representerer et stykke tekstil kvinnehistorie, men jeg har en mistanke om at ikke det finnes en eneste en på et norsk museum. Oppskriftene ble publisert i ukebladene og nådde frem til hver krik og krok i dette landet.
9 kommentarer til “Dorulldukker er kvinnehistorie”
Legg igjen en beskjed
kulturminneåret brukte faktisk dorulldukken som et av flere kort, med teksten “verdt å ta vare på?” f eks. Og dersom du vil ha bilder av flere dorulldukker kan du ta en tlf til Solveig Torgersen Grinder, hun har en hel samling.
Ja du har rett, ambivalent, som så mye vi ikke liker, men liker fra 60.70 åra;-)
Åh, jeg ønsker meg dorulldukker! du har vel ikke tilfeldigvis oppskrift på en slik godsak? De er vanskelige å finne, og dør-til-dør aksjon hos naboer i Barndommens dal kunne blitt tatt ille opp!
Har dessverre ingen oppskrift. Tittet gjennom flere gamle heklehefter uten å finne noen. Leter også etter oppskrift på grytekluter som ser ut som små dukkekjoler. Noen som kan hjelpe?
Det gikk meg dessverre hus forbi. Var det postkort?
jeg kan legge ut en etterlysning hos meg, dette kan være inpirasjonen jeg trenger for å få fart på heklenåla( forhatt instrument)
Tror ikke det er så vanskelig. Kanskje du kan klare det uten mønster?
Ikke jeg – hekling er vanskelig!her oppstår knapt nok en fastmaske uten skriftlig veiledning.
Ååå. Disse husker jeg kjempegodt. Oppskrift har jeg nok kastet når jeg har rydda.
God helg.
Oppskrifter på dorulldukker finnes i hekleoppskriftsboken “Hekleguri nr 2″. Boka har vært utsolgt en tid, men kommer for salg igjen. Følg med her:
http://www.hekleguri.com/30542825