Enveisbillett til helvete
For noen år siden fikk jeg et gavekort til jul. Familien syntes jeg trengte å bevege meg mer, og hadde kjøpt en måneds treningstid på et helsestudio. Tanken var god. Men det var en bortkastet presang. Tilbudet ble aldri benyttet. Egentlig ble jeg ganske sur. Hva var det de antydet? At jeg ikke var bra nok? Omsorg kan være temmelig irriterende. Vi vil selv bestemme over egen kropp. Vi kan knyte skolissene på løpeskoene. Vi har skolissekompetanse. Men vi er store nok til å la være å bruke den.
De fleste av oss har skolissekompetanse.
Familie, venner og helsepersonell vil oss så vel. Men selv om andre synes at vi trenger å bevege oss mer, hjelper det lite hvis vi ikke vil selv. Da hjelper det lite at vi har fått abonnement på det dyreste og hotteste treningsstudioet. Da hjelper det heller ikke at vi fikk nye joggesko i julepresang. Velger vi å trimme for å belønne andre, blir vi raskt demotivert. Holder vi ut mer enn 14 dager, er det kryss i taket. Sannsynligvis ender vi opp som passive støttemedlemmer. Andres bekymring for vår helse bekymrer sjelden oss. Forskning viser faktisk at de som driver med en aktivitet for andres skyld risikerer å bli deprimert.
Endring er bare mulig dersom vi gjør det for vår egen skyld. Vi må ville det selv. Hvis vi ikke mener det er til vårt eget beste, opplever vi gavekortet til treningsstudioet som en enveisbillett til helvete.
