Brodert jul

Mang en husmor har satt sin ære i å sy en flott juleduk til kaffebordet eller spisestuebordet. Selv er jeg så heldig å eie tre broderte juleduker. To av dem har jeg fått i gave fra min mor som møysommelig har sydd sting etter sting for å glede sin håndarbeidsglade datter. Den tredje er arvegods fra min svigermor.

Den første duken jeg fikk er en kvadratisk duk, kjøpt ferdig påtegnet på Striestuen for en god del år siden. Mønsteret er svensk, og motivet er lysestaker med tente lys, hjerter, naive engler og små halmbukker sydd med kontursting og plattsøm på en naturfarget relativt tettvevet linbunn. Kunststykket er kantet med røde bomullsbånd. Duken må frem hvert eneste år. Det blir ikke jul uten.

Den andre duken dukket overraskende opp under juletreet noen år senere. Det er en mye større sak som dekker hele kjøkkenbordet. Hvor mønsteret stammer fra er jeg usikker på, men jeg har en mistanke om at det er dansk. Motivet er ulike nisser i rødt. Også her er det sydd på en relativt tettvevet linbunn.

I dag er de tekstile teknikkene, som jeg har skrevet tidligere, for spesielt interesserte. Fortsatt tiltrekkes vi av mønstre med nisser, dombjeller, engler og hjerter, og gjennom ukebladene får vi tilbud om gjør-det-selv-pakker. Men man kan jo undres over vitsen med å svette over nål og tråd når man kan kjøpe ferdig håndbrodert for nesten samme prisen. Juleduker og løpere med norske og nordiske motiver syes i dag av flittige fingre i Østen.

Duken som svigermor har sydd er mye eldre enn de andre to, minst 30 – 40 år, kanskje 50 – 60. Stoffet er finere og litt lysere, broderiene mer fargerike. Motivet er julekurver i rødt og hvitt, granbar og kongler samt tente lys.

Hvit linduk på matbordet hørte med allerede i middelalderen. Men først på 1600-tallet kom slike vevnader i alminnelig bruk hos borgerskapet. Store bordduker med tilhørende servietter i raffinerte damaskmønstre ble importert fra Holland, og var selvfølgelig dyrbare statussymboler. Blant motivene var våpenskjold og initialer, men også  stridsscener, allegorier, mytologiske- eller bibelske scener ble avbildet. Disse dukene ble laget av profesjonelle og svært dyktige vevere som mestret materiale og teknikk. På 1800-tallet – kanskje også på 1700-tallet – ble det vevd dreiels- og damaskduker også på norske gårder. Linen var ofte hjemmedyrket, og det lå adskillige arbeidstimer bak et slikt produkt. Men mønstrene var som regel langt enklere enn de som spesialutdannede håndverkere på kontinentet hadde produsert i metervis. Når en nyvasket, glattrullet, skinnende blank linduk lå på bordet julaften, kunne husfruen likevel og med rette være stolt av sitt produkt. Ettersom fabrikkvevene kunne fremstille slike produkter billigere og billigere, kunne flere og flere pynte bordet med duk når det var høytid. Fortsatt forbindes hvit duk med noe staselig. Men de siste ti – tyve årene har flere valgt å pynte bordet med kulørte duker, da helst i en av julens farger: rødt, blått eller grønt.

Fuck the diet

Jeg går til og fra toget hver dag, og tilbakelegger i gjennomsnitt nærmere 10 000 skritt daglig. Jeg spiser rimelig sunt; fisk, rent kjøtt, grønnsaker. Ikke for mye sukker. Likevel har jeg noen kilo for mye. Jeg fylte 50 i sommer, og det er slett ikke lett å holde seg slank lenger. Et glass vin eller tre, gode oster, et kakestykke – alt legger seg rundt midjen.

Jeg har ikke tro på strenge dietter. Har vi brukt lang tid på å bygge opp fettreserver klarer vi ikke å fjerne dem i løpet av en uke eller tre. Vi kan ikke leve resten av livet på grapefruktjuce eller slangeagurk.

Kjære medsøstre: Fuck the diet. Dropp slankekurene. Det eneste som nytter er å spise mindre porsjoner.

Norske stemninger

Designerne bak Moods of Norway har suksess med sin elleville design og relativt akseptable priser. Den rosa traktoren er blitt merkevare. At merket er blitt populært både blant ungdom og den voksne garde her hjemme henger kanskje sammen med at vi er stolte av at et norsk klesmerke endelig blir lagt merke til utenlands. Vi har sannsynligvis også et nostalgisk forhold til gamle traktorer. Det kreves en god del mot for å bære noen av antrekkene, men det er rart hva vi i løpet av kort tid venner oss til.

Med tillatelse fra Moods of Norway. Foto: Ole Musken.

I løpet av høsten har jeg vært innom butikkene både i Trondheim og Bergen. Er du på jakt etter en litt sær kulturopplevelse kan et besøk absolutt anbefales. Innerst i lokalene finner du nemlig en nærmest museal utstilling av norske hjem slik de så ut på 60- og 70-tallet.

Moods of Norway prøver å gi kundene en opplevelse eller en stemning av Norge slik det var før. I Trondheim fikk jeg umiddelbart følelsen av å spasere inn i stuen til en bestemor. Det var ikke akkurat sånn det så ut verken hjemme hos min mormor eller hos min farmor, men jeg innbiller meg at det ligner ganske mye på hvordan konene i nabolaget hadde det. Gamle møbler og bruksgjenstander har kommet til heder og verdighet. Her kan man sette seg ned og hvile noen minutter før man trekker frem kredittkortet og igjen blir innhentet av nåtiden.

I Bergen er prøverommene innredet som en rekke med klassiske utedoer. Dørene har selvfølgelig hjertepryd. Utenfor finner man blant annet en utslagsvask – maken til den min mormor hadde helt frem til 1970, og en stol man kan hvile i.

Jeg har et ambivalent forhold til gamle, slitte møbler og bruksgjenstander. På den ene siden synes jeg det er kult. På den annen side synes jeg det er relativt aparte og langt fra min funksjonalistiske drøm. Men jeg lar meg fascinere av de gamle håndarbeidene som er hentet frem i lyset. På veggene både i Trondheim og Bergen henger strameibroderier og klokkestrenger i klostersøm. Stolene er prydet med korsstingsputer og diamantsøm. For noen få tiår siden var det knapt et hjem uten disse fargerike og populære håndarbeidene. I dag er de sjeldne, selv om de dukker opp i en og annen interiørreportasje.

Du skal få min gamle BH …

Den gamle barnesangen “Du skal få min gamle koffert når jeg dør” har mange vers. Jeg kom ihu ett av dem da jeg gikk gjennom en av Bergens trivelige gater i helgen. I anledning årets Rosa sløyfe-aksjon var gaten pyntet med rosa vimpler og BH’er i alle størrelser og fasonger.

Inspirert av Facebook-meldingen “Falske (+)(+), perfekte (o)(o), struttende (*)(*), kalde (^)(^), bestemors  \o/\o/, store  ( • )( • ) eller små  (.)(.). Støtt Rosa Sløyfe-aksjonen!” hadde jeg selv laget dette broderiet på togreisen over fjellet:

Støtt kampen mot kreft du også!

På lufta igjen

Etter en veeeeldig laaaang pause er jeg endelig tilbake på nett. I dag er jeg også på lufta med en ny engelskspråklig blogg jeg har kalt Dirty Embroideries – Naughty Knitting. Målet er å promotere humoristisk håndarbeid. Jeg har også laget en Facebook-side med samme navn. Har DU et morsomt håndarbeid du har lyst til å dele med oss andre, er du hjertelig velkommen. Du kan eventuelt sende meg en melding.

Det har blitt mye strikking og hekling det siste halvåret, men nå er også broderilysten tilbake. Heldigvis! Jeg har derfor begynt å samle artige ord og uttrykk igjen, og er stadig på jakt etter inspirasjon. Jeg må jo innrømme at jeg har stor sans for grovkornet humor, kanskje litt mer enn de fleste. Jeg er også glad i snodige formuleringer og doble betydninger.

Jeg har også en forkjærlighet for frodige former. Det har resultert i flere korpulente damer og potente korssting-menn. Det begynte med noen enkle figurer jeg fant i et broderi fra 1700-tallet. De ble litt for anorektiske og lite virkelige. Det hjalp veldig da jeg begynte å gjøre dem litt fyldigere.

Jeg tegner ikke mønster på forhånd; jeg syr på frihånd. Det betyr at jeg av og til må ta opp noen sting. Men jeg er fornøyd med det enkle og litt naive uttrykket. Selv med noen få korssting er det mulig å få frem morsomme små detaljer.

Vask bunadskjorta med en gang

Etter utallige is, kakestykker, pølser med sennep og ketshup, sekkeløp og lek er det fare for at bunaden eller bunadskjorta har fått noen flekker. Jo raskere du forsøker å fjerne flekkene, jo lettere går det. 18. mai er derfor dagen du bør gå stakken etter i sømmene, og putte skjorta i vaskemaskinen.

Hvite bunadskjorter i lin eller bomull, og hvite broderier er det vanligste. Men konebunaden på Voss har eksempelvis svartsøm på skjortene, og de fleste telemarksskjortene har fargerike broderier. Også i Hallingdal finner man prydsøm i farger både på mansjetter og kraver. De siste årene har det også blitt mer vanlig med kulørte skjorter, for eksempel av silke. Hvordan skjorta bør vaskes avhenger av hva slags stoff den er laget av, og har man kulørte broderier på den må man også ta hensyn til hva slags temperatur brodergarnet tåler. Heldigvis tåler moulinégarnet du får kjøpt i dag høy temperatur.

Bomull bør helst vaskes med sterke vaskemidler ved temperaturer mellom 60 og 90 grader for å bli ren. Men perborater og klorblekemidler bryter ned fibrene, og er derfor ikke særlig gunstig for bunadsskjorter vi ønsker at skal vare lenge. Det finnes heldigvis alkaliske vaskemidler som ikke inneholder verken perborater eller optiske hvitemidler.

Selv om bomullsfibrene tåler kraftig mekanisk behandling, er det en fordel å behandle broderiene så skånsomt som mulig. Velg derfor et finvaskprogram med høy vannstand hvis du vasker skjorta i maskin. Velger du å vaske for hånd, er det viktig å skylle godt.

Lin tåler ikke vask like godt som bomull, og bør derfor ikke vaskes ved høyere temperatur enn 60 grader. Sterke alkaliske vaskemidler kombinert med høy vasketemperatur bryter ned limstoffet i linfibrene. De blir lodne, og glansen forsvinner. Bio-Tex kan godt brukes. Det er et svakt alkalisk vaskemiddel som ikke inneholder blekemidler eller optiske hvitemidler.

Linskjorter må ikke trommeltørkes!

Har du en skjorte av bomull med krage og mansjetter av lin, bør du vaske den som om hele skjorta var av lin.

Skjorter av silke bør vaskes skånsomt. Håndvask anbefales, men du kan også bruke maskinens ullvaskprogram som er relativt skånsomt. Temperaturen bør ikke være over 40 grader. Både ull og silke, som er animalske fibre, bør vaskes med Milo som er et nøytralt vaskemiddel. Etter at plagget er skylt godt, rulles det inn i et frottehåndkle som man presser og klemmer på til skjorta er nesten tørr. Strykes den umiddelbart på svak varme blir den glatt og fin som ny.

Av og til er man riktig uheldig og får noen flekker som ikke er mulig å få av i vanlig vask. Husk da at Zalo er et meget effektivt og skånsomt flekkfjerningsmiddel. Det er også nøytralt. Noen dråper som gnis inn i stoffet før vask kan gjøre underverker. Er flekkene virkelig gjenstridige, er det en fordel å vite hva man skal sloss mot. Det finnes flere flekkfjerningsguider og -bøker som gir deg oppskriften. Klor må være aller siste utvei. Det bør imidlertid ikke brukes på annet enn helt hvite plagg, og du må bare la plagget ligge i bløt noen få sekunder av gangen. Klor er uansett et risikoprosjekt.

Jeg vet ikke hva Vanish inneholder, men har nå opplevd gjentatte ganger at flekkfjerningsmiddelet fjerner det meste uten å ødelegge plagget. En kostbar genser jeg hadde gitt opp å få pen ble som ny etter at jeg sprayed den med Vanish og ga den enda en gang i vaskemaskinen. Jeg vil derfor tro at sprayen kan brukes på gjenstridige ketshupflekker eller annen faenskap på bunadskjorter også. Ifølge produsenten er middelet skånsomt, og det har en “dybderensende effekten av aktivt oksygen”, og det fjerner en hel rekke vanskelige flekker, som for eksempel flekker fra mat og sauser, jord og gress, kaffe og te, juice og rødvin.

Bunadskjorta oppbevares best nyvasket og ustrøket (stryker du den, er det større fare for at stoffet gulner). La den ligge tørt og mørkt – gjerne i en stoffpose – til nestegang du skal bruke den.

Hvilken bunad kan man velge?

Svært mange kvinner på vestkanten synes å ha røtter i Telemark. Telemarksbunader blir da også gjerne kalt Oslo 3-bunader. Jeg skjønner hvorfor: Bunadene er fargesterke og vakre med mye dekor og utsøkte broderier på skjortene. Derfor blir de også kostbare. I Telemark har det også tradisjonelt blitt brukt mye penger på sølvtøyet til klesdrakten. Et komplett antrekk koster derfor flerfoldige tusenlapper. Noen ser på det som investering, andre gleder seg over å kunne iføre seg det de mener er landets aller fineste stas – og noen slår to fluer i ett smekk.

Beltestakk fra Telemark

Selv har jeg fått meg hytte i Kragerø. Det bør vel kvalifisere for å velge beltestakk? Min svigermors familie var dessuten fra Langesund. Mine barn må i hvertfall kunne velge bunad fra Øst-Telemark hvis de skulle ønske det?

Beltestakk fra Telemark

Jeg er født på Asker fødehjem, og oppvokst i Heggedal – mindre enn tre minutter fra barndomshjemmet til a-ha-stjernen Morten Harket (han er et år eldre enn meg, men vi gikk  på søndagsskole sammen) og en kort kilometer fra Anders Lange.

Fra Røykenveien, Heggedal 17. mai 1961

Etter gymnaset flyttet jeg til Stavanger og bodde der i to år. Så ble det et år på Sørumsand før jeg ble bæring. I 1989 flyttet jeg tilbake til Asker. Jeg holder til på Øvre Båstad, som ligger i akkurat passe gangavstand fra sentrum. Askerbunad,som også kronprinsparet har fått seg, kan jeg selvfølgelig velge! For 30 år siden synes jeg Asker-bunaden var utrolig kjedelig, men i dag synes jeg den har mange flotte kvaliteter. Jeg liker spesielt godt stakkestoffet med den røde kanten nederst. Rogalandsbunad eller bunad fra Romerike kunne jeg kanskje også forsvare å bruke? Jeg har jo tross alt bodd der. Eller kan jeg ikke det?

Bukseseler, hosebånd, silkeskjerf og vest til Askers herrebunad.

Det er slett ikke uvanlig å velge bunad fra mors eller fars hjemsted. Begynner jeg å analysere min geografiske bakgrunn, blir alternativene mange. Min mor er fra Røyken i Buskerud. Det var også min mormor. Buskerudbunaden er et klart alternativ?  Det er kanskje også bunaden fra Sunnfjord, siden min morfar  kom fra Løkkebø i Flora kommune? (Min fetter Lars har kartlagt slekten tilbake til 1775.) Min far var fra Vestre Toten. (Jeg har aldri helt konkludert; er jeg vill halvtotning eller halv villtotning?) Totenbunaden har aldri vært blant mine favoritter, men den er vel et klart alternativ? Farmorslekta kom fra Nordre Land. Altså bør jeg også kunne velge Landings-bunad? Jeg har også familie på den andre siden av Mjøsa, men vet ikke hvor farfar-slekten egentlig kom fra. Min mormors mor var imidlertid fra Helgøya i Ringsaker. Hedmarkinger har også mange drakter å velge mellom, og en av dem kunne kanskje være noe for meg?

Interessen for tekstiler og tekstile tradisjoner er stor. Det påvirker også. Folkedraktene, som har sitt utgangspunkt i gamle drakttradisjoner, fascinerer mer enn rekonstruerte eller komponerte bunader. Det betyr ikke at noen bunader er finere eller bedre enn andre. Romeriksbunadens broderier er vakre, men hovedelementene er hentet fra ei løslomme, et hestedekken og et par sko. Bunaden er inspirert av elementer ved draktskikken på Romerike, men viser ikke hvordan noen har gått kledd i ei bestemt tid.

Tilfeldigheter gjorde at jeg fikk bunad fra Voss i 1976. Det har jeg skrevet om i innlegget Bunad – eller ikke – 17. mai. Det var min mors kusine som sydde den. Min morfar, som var rallar i sin ungdom, bodde på Voss en kort periode i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Men det er vanskelig å svare når folk spør: Hvorfor har du bunad fra Voss, du da? Riktignok har jeg vestlandsblod i årene, men det er tynt. Vossablodet er syltynt.

Rutaliv og rondastakk til venstre, Gausdals-bunad og pikebunad fra Voss.

For ti – tolv år siden sydde jeg meg rutaliv og rondastakk. Jeg har ingen aner i Gudbrandsdalen. Det er ikke like mange som spør hvorfor jeg har valgt denne drakten, den er på mange måter blitt en nasjonaldrakt, men jeg forsvarer meg med at den er fra Oppland, og i Oppland har jeg jo røtter! Men det burde være unødvendig å skulle forsvare valget.

Mange har som meg en en sammensatt og spredt familiebakgrunn, og vi flytter stadig på oss. Bunad er i tillegg en stor investering. Jeg synes det er viktigere at man velger en bunad man liker enn den som er “riktig”. For hva er egentlig riktig?

Geriljavirksomhet

På flere Metro-stasjoner i Paris har reisende de siste dagene kunnet slenge seg ned i en sofa fra Ikea. Det geriljalignende markedsstuntet er ifølge Klikk.no laget i samarbeid med det franske kommunikasjonsbyrået Agence 14 septembre. Møbelgiganten har flere ganger forsøkt å klistre seg til folks bevissthet med tilstedeværelse der man minst venter det. Liknende geriljastunts har skjedd i storbyer verden over, skriver Klikk.no, og nevner blant annet New York og Oslo. Ikea i Norge har imidlertid ingen planer om tilsvarende stunts akkurat nå. Det skyldes blant annet at sofaene umiddelbart ville havne i skinnegangene med mindre de boltes fast.

Strikkegerilja og geriljastrikk

Geriljavirksomhet handler stort sett om å overraske. Ordet gerilja er opprinnelig spansk, og betyr liten krig. Ifølge Wikipedia blir det brukt om “væpna grupper som ikkje er del av eit statsapparat. Dei opererer med små, mobile og fleksible stridsstyrkar, som ofte vert kalla «celler», uten noka fastsett frontlinje.”  Geriljakrig er dessuten en av de eldste formene for assymetrisk krigføring, ofte omtalt som terrorisme.

Særlig krigersk er jeg ikke, men jeg har stor sans for ulike former for håndarbeidsgerilja. Guerrilla knitting begynte for flere år siden. En fontene i Paris, et trafikkskilt i Stockholm, et tre i Los Angeles, et gjerde i New York og en buss i San Salvador ble plutselig utstyrt med strikkede detaljer. Statuen av Lenin i Fremont fikk eksempelvis røde akrylvotter. Selv husker jeg godt mitt første møte med geriljastrikk. Det var et rekkverk på Arlanda. Det hadde fått et trekk i ullgarn, utformet som en samisk strikkevott.

Kanskje hadde strikkerne fått lov til å installere strikkekunsten på Arlanda, men geriljastrikking handler svært ofte om å dekorere det offentlige miljøet i nattens mulm og mørke. (Eksempelbilder finnes blant annet på bloggen Deputydog og på Flickr.)

Selv har jeg liggende noen morsomme prøvelapper som jeg gjerne skulle prydet det offentlige rom med, men foreløbig har jeg ikke hatt mot nok. Jeg ser for meg at trærne utenfor kulturhuset i Asker sentrum godt kunne få litt ekstra pynt i vinterhalvåret. Men så langt har jeg altså ikke kommet. Hvis jeg imidlertid skulle skeie ut, lover jeg å legge ut noen bilder av kunstverket.

Geriljabroderi

Foreløbig har jeg nøyd med med å geriljabrodere. Det er en snillere form for geriljavirksomhet. Å skrive stygge ord på veggene i det offentlige rom kunne ikke falle meg inn, men jeg har dekorert både hus og hytte med oppsiktsvekkende broderier. Det har vært utrolig morsomt å kombinere vågale og mindre pene uttrykk med sirlige korssting.

På hytta  henger dette bildet. Kragerø kommune innførte den usosiale eiendomsskatten for et par år siden. De har allerede klart å heve promillesatsen én gang. Tviler på om de gir seg før de når maksimal skattesats. Flere geriljabroderier finner du forøvrig i boken Geriljabroderier – Guerrilla Embroideries.

For de veloppdragne fulle av f…

Redaktør Bente Einan Eriksen i Bokklubben Fakta har blogget om Geriljabroderier. “Hvis du er full av f … og føler for å tagge ned nærmeste husvegg for å få utløp for det som måtte presse seg på, men egentlig er en veloppdragen og pyntelig liten kvinne (eller mann) som vanligvis ikke bedriver hærverk eller henger ut av vinduet og brøler til verden  … er løsningen geriljabrodering! Særlig hvis du har et snev av humor. … Gode ideer til motiv og passelige tekster finner du i den utmerkede boka Geriljabroderier av Nina Granlund Sæther”, skriver hun.

Happy Valentine

Det finnes to legender om martyren Valentin; en om presten Valentin av Roma og en om biskopen Valentin av Terni. Mest sannsynlig er det to versjoner av en og samme helgenlegende. Valentin kan ha vært prest i Roma, og så ha blitt biskop i Terni, som ligger omtrent ti mil lenger nord. I den ene legenden fortelles det at keiseren mente gifte menn var dårlige krigere, og derfor nedla han forbud mot ekteskap. Valentin trosset forbudet og viet de elskende parene likevel, men ble avslørt og dømt til døden. I den andre legenden fortelles det om Valentin som med Guds hjelp helbredet en blind pike. Men samtidig kalte han de gamle romerske gudene for djevler, og det kunne ikke keiser Claudius II (213/214 – 270) tåle. Han ble derfor dømt til døden. Den gode Valentin døde rundt år 270, men det fortelles både at han ble steinet til døde og at han ble halshugget.

En åpenbart konstruert legende forteller at da biskopen ble arrestert og kastet i fengsel, forelsket han seg i fangevokterens datter. Da han skulle henrettes, etterlot han seg et brev adressert til henne. Det var undertegnet ”Din Valentin.”

I Martyologium Romanum, som er kirkens universelle kalender, var den 14. februar minnedag for Valentin helt frem til 1969. Da ble dagen strøket fordi skikkelsen Valentin var så uklar. Minst 50 martyrer hadde samme navn.

Utgangspunktet for det perlebroderte arbeidet er et hjerte sydd av en hjemmestrikket rød genser, vist i blogginnlegget Rød kjærlighet. I steden for å sy med metalltråd, har jeg her dekket strikkehjertet med røde glassperler i ulike nyanser.  Nedenfor ser du en hjertegenser i bomull som jeg holder på med. Ble ikke helt fornøyd med ermene, så de må jeg strikke om igjen. Derfor har arbeidet ligget stille en stund, men nå er det på tide å hente det frem…