Rød kjærlighet

For noen år siden eksperimenterte jeg med metalltråd. Utgangspunktet var noen røde hjerter av ull, sydd av en gammel hjemmestrikket genser. Hjertene ble fylt med ullrester fra den samme genseren, og tovet lett.

Så begynte jeg å sy med gullfarget metalltråd. Jeg prøvde å fylle flatene med attersting. Metalltråden var såpass tynn at det måtte mange sting til for å få en effekt. Selv om jeg prøvde å stramme tråden som i et broderi, ble stingene liggende relativt langt ut i rommet og ikke inntil det røde ullstoffet. Selv synes jeg uttrykket og overflaten ble fascinerende. Utgangspunktet var to flater som var sydd sammen. Metalltråden gjorde at jeg også kunne gi hjertene en tydeligere tredimensjonal form.

Hjertene krympet relativt mye i størrelse ettersom jeg sydde.

Praktisk kunnskap må belønnes

Teoretisk kunnskap er langt mer verdsatt enn praktiske ferdigheter. Det bærer norsk skole i dag sørgelig preg av. Før i tiden kunne de terorisvake være konger i gymsalen eller på sløyden. I dag er det vanskelig å hevde seg i kunst og håndverk, som faget nå heter, selv selv om man er både kreativ og fingernem hvis man ikke har oversikt over viktige kunstnere og formgivere. Og i gym må man svare godt på de teoretiske prøvene om kroppens fysikk og biologi for å oppnå femmere og seksere. Sliter man med å lese kan det bli vanskelig, og karakterene blir så som så.

Teori er vel og bra, men jeg synes det teoretiske vektlegges for mye i dagens skole. Ingen lærer å svømme av å lese i en bok. Skal man lære å sykle må man også praktisere. Det finnes faktisk en god del kunnskap som ikke kan overføres teoretisk. Vi har for eksempel en fantastisk båtbyggertradisjon her i landet. I mer enn 1 000 år har vi bygget sjøgående fartøy i verdensklasse. Håndverkeren vet hva som gjør det ene emnet mye bedre enn det andre selv om det er vanskelig å forklare. Det kan være måten treet har vokst på, fibrenes retning, vedens tyngde eller kanskje en kombinasjon av flere ting. Dette er såkalt handlingsbåren kunnskap, og kan ikke formidles gjennom bokstaver. Den erverves gjennom erfaring.

Skolearbeid laget av min datter, sannsynligvis da hun gikk i fjerdeklasse.

Mange vil synes jeg er bakstreversk som synes broderi og strikking er verdifulle skolefag. Men kreativitet er en forutsetning for forandring og fremskritt. Også finmotorikk læres når man strever med nål og tråd eller svette strikkepinner. Finmotorikk er essensielt hvis vi vil ha dyktige tannleger og kirurger i fremtiden. I tråd med våre ønsker om et perfekt utseende er det enda viktigere enn før at legene behersker både skreddersøm, prydsøm og kunststopping.

Til små og store gryter

“Små gryter har også ører” pleide min mor å si når de voksne snakket om noe som ikke var ment for oss barn. Det var signal om at man skulle bytte emne. Jeg kom på uttrykket da jeg lette frem noen gamle, heklede grytekluter i et skap for noen dager siden. Klutene var søte, men både små og tynne. Relativt upraktiske: Du vil garantert brenne deg om du tar en stek ut av ovnen med dem.

Jeg ser at flere har begynt å samle på grytekluter. Det finnes mye fascinerende. Oppskriftene i ukebladene var mange, og kreativiteten har blomstret i de tusen hjem. Men selv om det finnes mye morsomt, for eksempel grytekluter formet som små søte dukkekjoler, er slett ikke alt like brukbart. Hvis altså hensikten er å unngå brannsår.

Kanskje var ikke det så viktig? Kanskje er det ikke så viktig i dag heller? Noen nye grytekluter skaper fornyelse på kjøkkenet, og muligens er vi mer opptatt av det estetiske enn av det praktiske.

Inspirert av Maria Johanssons heklede grytekluter med teksten Fuck the diet og mine egne aggressive korsstingsbroderier har jeg laget et par nye grytekluter av det mer solide slaget. De to tekstene hører selvfølgelig sammen. Jeg mener vi bør gjøre en innsats for å øke folketallet her i Nord-Europa.

En gaveidé til de nygifte?  Blås i oppvasken: Fuck for babies!

Stopping og lapping

I dag er det knapt noen som gidder å stoppe en sokk det er gått hull på, og stoppesoppen er et verktøy få har et forhold til. Men stopping og lapping var inntil for få år siden en av kvinnenes meget nødvendige arbeidsoppgaver. Først oppe og sist i seng var hun, for det var mye som skulle rekkes i løpet av en arbeidsdag. Og det å holde familiens tøy i orden var nødvendig enten man var mindre bemidlet eller mer velbeslått. Å reparere var en dyd av nødvendighet, men sannsynligvis det minst gloriøse håndarbeid man gjorde.

“Ser du derfor en Hul paa din Mands eller dine Børns Klæder, og du eier en Lap at sette paa, saa bi ikke, til Hullet bliver større; da gaar der mer Tid til at sætte det istand, og det ser verre ut”, var Hanna Winsnes’ råd i boken For fattige Husmødre som utkom i 1857. Både borgerskap og husmannsfolk måtte ty til lapping. Klær var kostbart, og hver minste lille tøybit ble tatt vare på og brukt omigjen. Bot er betre enn berr arm het det på folkemunne. Mange måtte også finne seg i å bruke lappet tøy til høytid så vel som til hverdags. Andre trakk i lappete og slitne klær når de skulle i fjøset eller var på setra.

Ikke all lapping var utført sirlig og pent. Det var mest om å gjøre å få klærne til å henge sammen. Arbeidstøy som allerede var bøtt mange ganger inspirerte vel ikke akkurat til pirkete og nøysomt arbeid. Lappene ble sydd på med grove sting uten hensyn til farger eller materialer. Å plassere lappene riktig var imidlertid en kunst, for plagget kunne lett miste sin opprinnelige form og bli ubekvem å gå med.

Selv har jeg blant annet tatt vare på et stykke vel reparerte lange underbenklær. Andre ville sannsynligvis kastet de  unevnelige først som sist. Vi er langt flinkere til å ta vare på alt som er vakkert, men jeg synes lappene og stingene viser hverdagsfliden og nøysomheten som preget generasjonene før oss, og har ikke hatt hjerte til å kvitte meg med underbuksene.

Finklærne ble i motsetning til hverdagstøyet reparert så prydelig det lot seg gjøre. Kvinnene la all sin flid i å gjøre boten usynlig. Døtre av embedsmenn og andre bemidlede lærte å felle inn lapper slik at trådmønstrene passet sammen. Kunststopping var også en dyd mange måtte øve på. Fra håndarbeidsundervisningens begynnelse på 1800-tallet ble stopping og lapping en naturlig del av jentenes undervisning. Det varte frem til 1960-tallet.

Her ser du et skolearbeid min svigermor laget i 1933. Da var hun 11 år gammel.

Perlepryd

Sommeren 2000, som vi tilbragte i Narestø utenfor Arendal, laget ungene og jeg armbånd av perler som vi trædde inn på sikkerhetsnåler. Glassperler ble voldsomt populært, og alle perlet. Vi hadde etterhvert perlepryd i allverdens farger. Hvor armbåndene er blitt av aner jeg ikke, men fortsatt har jeg rikelig med perler i de skjønneste nyanser.

Mange av bunadene har bryststykker med vakre perlebroderier. Bunaden jeg fikk til 16-års dagen er fra Voss, og bringeduken har en klassisk åttebladsrose som hovedmotiv. Det er brukt perler i mange farger. De er sydd på en bunn av rød ull som er kantet med svart fløyel øverst.

Glassperler ble fremstilt i Egypt og det nære Østen allerede 2 000 år før vår tidsregning. Til Europa kom de via Italia. I Tyskland begynte man å lage perler i middelalderen, og på 1600-tallet fantes et par perlefabrikker i Amsterdam. Dagens perler importeres fra Italia, Tyskland, Tsjekkia, Slovakia, Jugoslavia, Israel og India. Selv om de fremstilles maskinelt noen steder, er perleproduksjon fortsatt mye håndarbeid. Perlene blir først smidd til lange rør rundt tynne, talkumkledde staver. Så hakkes de opp i forskjellige størrelser. Noen blir runde, andre blir avlange. Deretter blir de varmet opp i en trommel til kantene avrundes.

På begynnelsen av 1800-tallet ble det en voldsom interesses for glassperler i hele Europa. Hit til landet kom perlene med båter til byene, og så ble de spredd utover i landet av omreisende skreppekarer. Sporene av denne motetrenden ser vi altså i bunadene våre som har perlepryd på bringeduker, seler, belter og pulsvanter.

Dessverre ble mange av bunadene standardisert på begynnelsen av forrige århundre, og den utrolige frodigheten som vi ser i gamle bringekluter ble dessverre borte. Men noen har nå begynt å fri seg fra de strenge draktreglene og komponerer sine egne mønstre – slik det ble gjort før.

Også rundt håndleddene har det periodevis vært populært med perlepryd. Vi har heklet, strikket og brodert. Geometriske mønstre som åttebladsroser, stjerner, sikksakkborder og andreaskors går igjen på strikkede armringer. De broderte har oftest blomstermønster. Bokstaver og tall var også vanlig. Stramei, som ble vanlig på 1800-tallet, er ofte brukt som underlagsmateriale. Mange av de gamle armringene var svært forseggjorte. Du kan lese mer om perleprydete pulsvanter her >>

For ti år siden ble altså perler igjen høyaktuell mote. Mens det noen år tidligere nærmest var umulig å få tak i glassperler, ble utvalget i løpet av kort tid enormt. Det ble importert glassperler for millioner. Perler kunne kjøpes i hobbybutikker, garnbutikker og sybutikker. Egne perlebutikker dukket også opp, og det var lett å bli raka fant. Fortsatt er det mange som finner glede i å lage egne smykker. Men billig er det nødvendigvis ikke.

Opplæring i kvinneflid

I sommer kom jeg over en gammel navneduk fra 1782 i en bruktbutikk. Opphørssalg gjorde at jeg fikk den til halv pris. En særlig lur investering som vil kaste mye av seg, var det neppe. Arbeidet er falmet og gråaktig. Bare de blå fargene har tålt tidens tann. Det er også flere hull i bunnen av lin. Broderiet er innrammet, og noen har forsøkt å restaurere det, uten at jeg vet om det er gjort forskriftsmessig. Men jeg ble så fascinert av arbeidets alder og de bitte, bitte små stingene. Årstallet er brodert oppe til høyre i bokstavrad nummer tre.

Opplæring i søm og annet håndarbeid var nødvendig for ethvert jentebarn før i tiden, enten hun kom fra trange kår eller familien hadde god økonomi. Frodige og fargerike arbeider vitner om kreativitet og skaperkraft. Hver lille stoffbit og trådstump ble utnyttet maksimalt.

I den tradisjonelle opplæringen av jenter var navnedukene et nyttig hjelpemiddel. Fra en pedagogisk synsvinkel slo man to fluer i et smekk: Hensikten var nok først og fremst å lære dem å brodere. Men samtidig kunne man terpe på bokstavene, både de små og de store. Opplæring i kvinnelig flid og leseopplæring gikk hånd i hånd. Forskjellige stingtyper ble prøvd ut samtidig som man lærte å sy ulike typer bokstaver og tall. Likeledes ble det sydd små motiver, både bibelske og verdslige, som Adam og Eva i Edens hage, blomster, trær og ulike dyremotiver, åttebladsroser og border av mange slag. Navnedukene fungerte siden som en en mønstersamling. Den engelske betegnelsen sampler eller exampler tyder nettopp på at de var eksempelsamlinger. Men et bilde på veggen som holdt orden på bokstavene var sikkert også nyttig i en tid da lesekunnskapen var så som så, og bøker og andre hjelpemidler sjelden vare.

De første norske navnedukene ble til i byene blant de kondisjonerte. Undervisningen skjedde både hjemme og ved små, private pikeskoler. Den eldste navneduken man kjenner er fra 1700, men det ble sannsynligvis sydd navneduker i Bergen allerede på 1600-tallet.

Fra tidligere har jeg tre gamle navneduker fra min svigerfamilie. Den eldste er fra 1842. Den er sydd av Regine Andrea Henrichsen som var født i Langesund ti år tidligere, i 1832. Regine Andrea Henrichsen var mine barns tipp-tippoldemor.

Regine Andreas barnebarn, Agnes Middelthun Halvorsen, sydde også navneduk. Den er et fargerikt fyrverkeri sydd på stramei. Arbeidet mangler årstall, men Agnes var født i 1889.En kuriositet er måten etternavnet skrives på. I ulike kilder finner man ulike skrivemåter. Agnes har brodert “Midlethon”.

Det er dette broderiet som pryder Postens samlersett nr. 02/01 som ble kalt Norsk husflid.

Jo nærmere vi kommer vår egen tid, desto enklere blir navnedukene. Det kan vi se når vi ser på navneduken som er sydd av Agnes’ søster Harris. Harris var to år yngre og født i 1891. Men navneduken har årstallet 1909. Altså var hun 18 år og voksen før broderiet var ferdig. Legg merke til at hun har brodert etternavnet “Middlethun” og ikke “Midlethon”.

Selv bestemte jeg meg for å lage en navneduk i anledning tusenårskiftet. Men jeg har også sydd et par nye det siste året. De er gjengitt i boken Geriljabroderier – Guerrilla Embroideries. Jeg har blant annet latt meg inspirere av et gammelt mønster gjengitt i Helen Engelstads “Norske navneduker” fra 1938. Her kan du se en liten detalj.

Sovepute

Jeg må innrømme at det er morsommere å strikke enn å brodere nå i vinterkulda. Jeg har flere prosjekter på gang, og enda flere oppe i hodet. Inspirert av min egen broderte sovepute, som er gjengitt i boken Geriljabroderier, har jeg nå også strikket en. Den ble godt mottatt av familiens eldste tenåring. Nå har også familiens yngste bestilt en. Noen vil kanskje hevde at jeg syr puter under armene på dem. Jeg vil heller si at jeg strikker puter under armene på dem akkurat nå.

Oppskrift:

Garn: Misti (100 prosent alpakka)
lys nr. 401, totalt 8 nøster a 50 gram
brunorange nr. 404, 1 nøste a 50 gram.

Pinner nr. 6
Strikkefasthet: 14 masker er 10 cm
Heklenål nr. 3,5 til kant

Legg opp 142 masker med lys farge nr. 401 på rundpinne, og strikk første omgang 70 r, 1 vr, 70 r, 1 vr, og andre omgang 142 r. Gjenta de to omgangene til arbeidet måler 50 cm x 50 cm eller er blitt kvadratisk. Fell av.

Broder mønsteret med maskesting. Bokstavene er sydd med brunorange nr. 404. Det er lettest å begynne øverst til høyre, og så arbeide seg nedover. Den øverste E-en skal broderes 15 masker fra høyre kant, altså i den 16. masken, og 32 maskerader fra toppen.

Det går også an å strikke mønsteret i gobelinteknikk, men det krever mye øvelse og er vanskelig å få jevnt.

Montering: Puten syes sammen med maskesting. Rundt kanten er det heklet en enkel bord slik: Fest tråden i et hjørne. Hekle 3 luftmasker, 1 kjedemaske i puten i hver annen maske. Gjenta hele veien rundt.

Design og copyright: Nina Granlund Sæther

Togkaos: Ta ut aggresjonen med korssting

Amerikanske Julie Jackson begynte å gi uttrykk for sin frustrasjon over det hun mente var en idiotisk sjef ved å brodere. Med tekstene “Fuck you” og “Get lost” i korssting fikk hun utløp for raseriet hun følte. Og i løpet av få måneder ble nettstedet www.subversivecrossstitch.com svært populært.

Jeg har latt meg inspirere, og har gitt uttrykk for min frustrasjon vedrørende togkaos og forsinkelser i broderiet “Vi togpendlere elsker å hate forsinkede tog”. De som følger bloggen min har sett bildet før.

Når jeg står og fryser meg blå på Asker stasjon fordi togene er forsinket, kan jeg bli irritert og ergerlig. Særlig hvis det er noe viktig jeg skal rekke. At politikere i årevis har latt være å bevilge tilstrekkelig med midler til å holde baner, signalanlegg og tog i forsvarlig stand er vanskelig å akseptere. Men jeg har ikke noe ønske om å gå rundt å være sint, middelaldrende dame. Når man får forsinkelsene litt på avstand, er det lettere å akseptere at vi bor i et land langt mot nord og at det faktisk blir kaldt med jevne eller ujevne mellomrom.

Broderier med oppbyggelige tekster som “Mitt hjem er min lykke” og “Uten arbeid og umak, Ingen ret lyksalig Dag” var vanlig for 60 – 70, kanskje 80 -90 år siden. De henger gjerne på hyttene våre. Dagens aggressive korsstingsbroderier, kalt geriljabroderier, står i slående kontrast til våre formødres arbeider. Selv har jeg virkelig kost meg med nålen det siste året. Jeg har humret og ledd over tråd og stoff. Dette bildet er en av mine favoritter. Jeg håper de fleste ser humoren jeg prøver å formidle.

Har du også lyst til å få ut aggresjonen over NSB og Jernbaneverket, ligger mønsteret her.  Broderikit med alt du trenger av stoff og garn får du kjøpt her >> Jeg lover at det hjelper å brodere.

Design og copyright: Nina Granlund Sæther

Brodert reklame

Korssting er in. Flere reklamebyråer har valgt broderiets uttrykksform i forsøket på å vekke oppmerksomhet eller kapre kunder for sine oppdragsgivere den siste tiden. Et av de sterkeste budskapene jeg har sett på lenge ble laget i anledning høstens valg. Avsender var  Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund. På høgskoler og universiteter kunne man se plakater med bilde av en søt gammel dame i gyngestol. I hendene har hun et stort broderi med teksten “Send dem hjem”. Hensikten var å få studentene til å bruke stemmeretten sin.

Det er vanskelig å være upåvirket av bildet. Gamle damer i gyngestol oppfattes som hyggelige og snille. Broderier blir vanligvis også oppfattet som harmløse og urfarlige. Det er derfor teksten blir så grotesk.

Apotek 1 har brukt broderi i sin opplysningskampanje om flåttbitt og borreliose. Røde korssting er sydd på en relativt grov stoffbunn. Sydd og sydd, fru Blom… Stoffet virker reelt nok, men det er lett å se at stingene er laget elektronisk på en datamaskin.

Også Norsk Tipping har valgt datamaskinsting på sin Flax-lodd-reklame. Dessverre blir det veldig halvhjertet. Stingene står vinkelrett på bunnen. Skulle de lignet virkelige sting burde de vært vridd 45 grader. De burde også vært litt fyldigere i forhold til den grovmaskede bunnen. Neste gang det er et reklamebyrå som skal lage en brodert annonse, er det bare å ta kontakt. Jeg hjelper gjerne til, og tilbyr meg å sy ekte sting på ekte stoffbunn.

Om broderier på Klikk.no

Klikk.no skrev i går om geriljabroderier. En forferdelig rotete nettside, men fin omtale av boken min.