Stryking av bunadskjorte

Det skal visstnok være vanskelig å lære gamle høner å verpe. Enda vanskeligere er det å lære noen å sykle eller svømme ved hjelp av bokstaver. Enkelte ting læres kun gjennom praktisk øvelse. På godt norsk: “Learning by doing”, eller handlingsbåren kunnskap som det også heter. Og først når man har gjort det samme omigjen og omigjen en rekke ganger, blir man god. Det har jeg skrevet om tidligere, fordi jeg synes dagens skole legger alt for liten vekt på praktisk opplæring.

Jeg har ikke noe ønske om at dagens oppvoksende slekt skal ha stryking som skolefag, men stryking er en sånn greie man ikke blir god til hvis man ikke praktiserer. Og hvis man ikke er så opptatt av glatte snipper og stive brettekanter ellers i året, forstår jeg at mange gruer seg til 16. mai. Stryking av bunadskjorter og tilbehør er nemlig den ultimative testen på en husmors eller husfars dyktighet. Rynker, bretter og legg gjør at de fleste av oss kvier for oppgaven. Det er imidlertid noen små knep som gjør strykingen lettere, og jeg skal forsøke å formidle dem:

Pass på at skjorten er ren. Har den ligget lenge, kan det være lurt å skylle den opp før du går i gang. Skjorter som er blitt gule kan blekes i solen. Heng den rett og slett til tørk på klessnor ute. Er det snø på bakken, blir stoffet raskt kritthvitt. Har snøen smeltet tar det litt lenger tid.

Dynk skjorten med rent vann, og la plagget ligge i en plastposte noen timer (gjerne natten over) til det slår seg. Noen mener en natt i fryseren også gjør oppgaven lettere, men jeg er ikke helt overbevist om det.

Træ skjorten inn på strykebrettet slik at du bare stryker ett lag med stoff om gangen. Ta for deg et passe stort område, og glatt ut så godt du kan med hendene før du setter jernet nedpå. Stryk alltid MOT rynker og legg, og før spissen på strykejernet så langt det er mulig uten å krølle stoffet.

Har du et eget lite brett for ermene, en ermbukk, er du heldig. Da slipper du å legge ermene dobbelt. Men de fleste av oss får sjelden trædd de trange stoffrørene av noen ermer innpå noe som helst. Da er det bare å legge stoffet flatt, og glatte ut med hendene så godt man kan før man begynner å stryke. Hvis du klarer å unngå at det nederste stoffet bulker seg eller ligger dobbet går det greit. Også her er det viktig å stryke MOT rynker og legg, både oppe og nede.

La skjorta henge og tørke minst en natt før du bruker den. Hvis stoffet får hvile litt før du tar skjorta i bruk, holder det seg glatt lenger.

Vask bunadskjorta med en gang

Etter utallige is, kakestykker, pølser med sennep og ketshup, sekkeløp og lek er det fare for at bunaden eller bunadskjorta har fått noen flekker. Jo raskere du forsøker å fjerne flekkene, jo lettere går det. 18. mai er derfor dagen du bør gå stakken etter i sømmene, og putte skjorta i vaskemaskinen.

Hvite bunadskjorter i lin eller bomull, og hvite broderier er det vanligste. Men konebunaden på Voss har eksempelvis svartsøm på skjortene, og de fleste telemarksskjortene har fargerike broderier. Også i Hallingdal finner man prydsøm i farger både på mansjetter og kraver. De siste årene har det også blitt mer vanlig med kulørte skjorter, for eksempel av silke. Hvordan skjorta bør vaskes avhenger av hva slags stoff den er laget av, og har man kulørte broderier på den må man også ta hensyn til hva slags temperatur brodergarnet tåler. Heldigvis tåler moulinégarnet du får kjøpt i dag høy temperatur.

Bomull bør helst vaskes med sterke vaskemidler ved temperaturer mellom 60 og 90 grader for å bli ren. Men perborater og klorblekemidler bryter ned fibrene, og er derfor ikke særlig gunstig for bunadsskjorter vi ønsker at skal vare lenge. Det finnes heldigvis alkaliske vaskemidler som ikke inneholder verken perborater eller optiske hvitemidler.

Selv om bomullsfibrene tåler kraftig mekanisk behandling, er det en fordel å behandle broderiene så skånsomt som mulig. Velg derfor et finvaskprogram med høy vannstand hvis du vasker skjorta i maskin. Velger du å vaske for hånd, er det viktig å skylle godt.

Lin tåler ikke vask like godt som bomull, og bør derfor ikke vaskes ved høyere temperatur enn 60 grader. Sterke alkaliske vaskemidler kombinert med høy vasketemperatur bryter ned limstoffet i linfibrene. De blir lodne, og glansen forsvinner. Bio-Tex kan godt brukes. Det er et svakt alkalisk vaskemiddel som ikke inneholder blekemidler eller optiske hvitemidler.

Linskjorter må ikke trommeltørkes!

Har du en skjorte av bomull med krage og mansjetter av lin, bør du vaske den som om hele skjorta var av lin.

Skjorter av silke bør vaskes skånsomt. Håndvask anbefales, men du kan også bruke maskinens ullvaskprogram som er relativt skånsomt. Temperaturen bør ikke være over 40 grader. Både ull og silke, som er animalske fibre, bør vaskes med Milo som er et nøytralt vaskemiddel. Etter at plagget er skylt godt, rulles det inn i et frottehåndkle som man presser og klemmer på til skjorta er nesten tørr. Strykes den umiddelbart på svak varme blir den glatt og fin som ny.

Av og til er man riktig uheldig og får noen flekker som ikke er mulig å få av i vanlig vask. Husk da at Zalo er et meget effektivt og skånsomt flekkfjerningsmiddel. Det er også nøytralt. Noen dråper som gnis inn i stoffet før vask kan gjøre underverker. Er flekkene virkelig gjenstridige, er det en fordel å vite hva man skal sloss mot. Det finnes flere flekkfjerningsguider og -bøker som gir deg oppskriften. Klor må være aller siste utvei. Det bør imidlertid ikke brukes på annet enn helt hvite plagg, og du må bare la plagget ligge i bløt noen få sekunder av gangen. Klor er uansett et risikoprosjekt.

Jeg vet ikke hva Vanish inneholder, men har nå opplevd gjentatte ganger at flekkfjerningsmiddelet fjerner det meste uten å ødelegge plagget. En kostbar genser jeg hadde gitt opp å få pen ble som ny etter at jeg sprayed den med Vanish og ga den enda en gang i vaskemaskinen. Jeg vil derfor tro at sprayen kan brukes på gjenstridige ketshupflekker eller annen faenskap på bunadskjorter også. Ifølge produsenten er middelet skånsomt, og det har en “dybderensende effekten av aktivt oksygen”, og det fjerner en hel rekke vanskelige flekker, som for eksempel flekker fra mat og sauser, jord og gress, kaffe og te, juice og rødvin.

Bunadskjorta oppbevares best nyvasket og ustrøket (stryker du den, er det større fare for at stoffet gulner). La den ligge tørt og mørkt – gjerne i en stoffpose – til nestegang du skal bruke den.

Hvis du vil irritere bunadpolitiet

1) Gjør som HM Dronning Sonja, og bruk solbriller. Skinner solen er det naturlig å ha brillene på nesen. Er det overskyet kan de alternativt brukes som hårpynt. Fancy og litt store briller fra Prada , Dolce & Gabbana eller et annet eksklusivt motehus gjør seg godt.

2) Dronningen bruker også en rekke tunge armbånd. Et halssmykke som synes innenfor skjortestasen eller godt synlige øredobber kan også fange oppmerksomheten til bunadpolitiet.

3) Noen fargede striper i håret gir garantert suksess. Sats på det litt utradisjonelle. Punkesveis vil også bli lagt merke til, men det er litt ut.

4) Kraftig sminke hører med. Svart er en utmerket farge både på leppene og neglene.

5) En tatovering som synes over skjortekraven blir lagt merke til.

6) En piercing eller tre hører absolutt med. Jo større, jo bedre. Ringer, sikkerhetsnåler eller annet metall gjennom nesen, kinnet eller tungen gjør inntrykk på både  tanter og onkler.

7) Hudfargede nylonstrømper er en klassiker.

8) Det er også pene sko med høye hæler – særlig hvis du velger en annen farge enn svart.

9) Håndveske gir garantert oppmerksomhet, enten den er av skai eller eksklusivt skinn. Jo mer fargerik, desto bedre. Alternativet er selvfølgelig en bærepose fra butikken på hjørnet, gjerne fylt med klirrende ølflasker.

10) Paraply med påtrykt mønster som etterligner mønsteret på bunaden du har på deg vil definitivt få forståsegpåerne til å rynke på nesen.

Hvilken bunad kan man velge?

Svært mange kvinner på vestkanten synes å ha røtter i Telemark. Telemarksbunader blir da også gjerne kalt Oslo 3-bunader. Jeg skjønner hvorfor: Bunadene er fargesterke og vakre med mye dekor og utsøkte broderier på skjortene. Derfor blir de også kostbare. I Telemark har det også tradisjonelt blitt brukt mye penger på sølvtøyet til klesdrakten. Et komplett antrekk koster derfor flerfoldige tusenlapper. Noen ser på det som investering, andre gleder seg over å kunne iføre seg det de mener er landets aller fineste stas – og noen slår to fluer i ett smekk.

Beltestakk fra Telemark

Selv har jeg fått meg hytte i Kragerø. Det bør vel kvalifisere for å velge beltestakk? Min svigermors familie var dessuten fra Langesund. Mine barn må i hvertfall kunne velge bunad fra Øst-Telemark hvis de skulle ønske det?

Beltestakk fra Telemark

Jeg er født på Asker fødehjem, og oppvokst i Heggedal – mindre enn tre minutter fra barndomshjemmet til a-ha-stjernen Morten Harket (han er et år eldre enn meg, men vi gikk  på søndagsskole sammen) og en kort kilometer fra Anders Lange.

Fra Røykenveien, Heggedal 17. mai 1961

Etter gymnaset flyttet jeg til Stavanger og bodde der i to år. Så ble det et år på Sørumsand før jeg ble bæring. I 1989 flyttet jeg tilbake til Asker. Jeg holder til på Øvre Båstad, som ligger i akkurat passe gangavstand fra sentrum. Askerbunad,som også kronprinsparet har fått seg, kan jeg selvfølgelig velge! For 30 år siden synes jeg Asker-bunaden var utrolig kjedelig, men i dag synes jeg den har mange flotte kvaliteter. Jeg liker spesielt godt stakkestoffet med den røde kanten nederst. Rogalandsbunad eller bunad fra Romerike kunne jeg kanskje også forsvare å bruke? Jeg har jo tross alt bodd der. Eller kan jeg ikke det?

Bukseseler, hosebånd, silkeskjerf og vest til Askers herrebunad.

Det er slett ikke uvanlig å velge bunad fra mors eller fars hjemsted. Begynner jeg å analysere min geografiske bakgrunn, blir alternativene mange. Min mor er fra Røyken i Buskerud. Det var også min mormor. Buskerudbunaden er et klart alternativ?  Det er kanskje også bunaden fra Sunnfjord, siden min morfar  kom fra Løkkebø i Flora kommune? (Min fetter Lars har kartlagt slekten tilbake til 1775.) Min far var fra Vestre Toten. (Jeg har aldri helt konkludert; er jeg vill halvtotning eller halv villtotning?) Totenbunaden har aldri vært blant mine favoritter, men den er vel et klart alternativ? Farmorslekta kom fra Nordre Land. Altså bør jeg også kunne velge Landings-bunad? Jeg har også familie på den andre siden av Mjøsa, men vet ikke hvor farfar-slekten egentlig kom fra. Min mormors mor var imidlertid fra Helgøya i Ringsaker. Hedmarkinger har også mange drakter å velge mellom, og en av dem kunne kanskje være noe for meg?

Interessen for tekstiler og tekstile tradisjoner er stor. Det påvirker også. Folkedraktene, som har sitt utgangspunkt i gamle drakttradisjoner, fascinerer mer enn rekonstruerte eller komponerte bunader. Det betyr ikke at noen bunader er finere eller bedre enn andre. Romeriksbunadens broderier er vakre, men hovedelementene er hentet fra ei løslomme, et hestedekken og et par sko. Bunaden er inspirert av elementer ved draktskikken på Romerike, men viser ikke hvordan noen har gått kledd i ei bestemt tid.

Tilfeldigheter gjorde at jeg fikk bunad fra Voss i 1976. Det har jeg skrevet om i innlegget Bunad – eller ikke – 17. mai. Det var min mors kusine som sydde den. Min morfar, som var rallar i sin ungdom, bodde på Voss en kort periode i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Men det er vanskelig å svare når folk spør: Hvorfor har du bunad fra Voss, du da? Riktignok har jeg vestlandsblod i årene, men det er tynt. Vossablodet er syltynt.

Rutaliv og rondastakk til venstre, Gausdals-bunad og pikebunad fra Voss.

For ti – tolv år siden sydde jeg meg rutaliv og rondastakk. Jeg har ingen aner i Gudbrandsdalen. Det er ikke like mange som spør hvorfor jeg har valgt denne drakten, den er på mange måter blitt en nasjonaldrakt, men jeg forsvarer meg med at den er fra Oppland, og i Oppland har jeg jo røtter! Men det burde være unødvendig å skulle forsvare valget.

Mange har som meg en en sammensatt og spredt familiebakgrunn, og vi flytter stadig på oss. Bunad er i tillegg en stor investering. Jeg synes det er viktigere at man velger en bunad man liker enn den som er “riktig”. For hva er egentlig riktig?

Bunad – eller ikke – den 17. mai

Da jeg skulle konfirmeres ville jeg ikke ha bunad. Men året etter angret jeg. Heldigvis ville min mors dyktig bunadsyende kusine Ragnhild Brekke på Voss gjerne sy til meg. Jeg husker det var stor stas da hun kom med tog over fjellet for å montere bunaden våren 1976. Vi lo godt av begrep som “dossa”, et helt ukjent ord for en askermø den gang. Dossa er den lokale betegnelsen på foldeskjørtet i ull. Året etter var det min mors tur. Hun fikk staselig konebunad med svartsøm og sølvbelte. Dette gamle uskarpe bildet må være tatt i 1978 eller 1979.

I dag er det min datter som bruker pikebunaden fra Voss.

Da mine barn var små, sydde jeg bunader til dem. Og på slutten av 1990-tallet sydde jeg også rutaliv og rondastakk til meg selv. Jeg antar at bunadpolitiet ikke er så begeistret for at jeg tillater meg å bruke silkeskjerf i halsen på denne bunaden. Søljene er heller ikke oppskriftsmessige. Men jeg synes det ville være rart at silkeskjerf, som er brukt alle andre steder i landet, ikke skal ha vært i bruk i Gudbrandsdalen. Så jeg tillater meg denne lille fargeklatten selv om jeg sikkert irriterer mange.

Mine to bunader har vært brukt ved mange anledninger. Det har vært barndåp og konfirmasjoner, bryllup og jubileer. Og selvfølgelig har jeg vært stolt bunadbruker 17. mai. Likevel har jeg et ambivalent forhold til plagget. Jeg både liker og ikke liker å ha bunad på meg. Derfor har jeg også pyntet meg i annen stas nasjonaldagen.

Jeg er stolt av de nasjonale tekstile tradisjonene, og synes det er viktig å holde kunnskapen om dem ved like. Men jeg føler meg alltid veldig konete og uformelig i bunad. Nå er det noen år siden sist jeg brukte stakken, og tenker at i år skal jeg kanskje bruke den igjen. Jeg har derfor hentet den frem fra skapet. Selvfølgelig har den krøpet! Bunader har en lei tendens til å krype.