Rosebed av bestemorruter

Trengte et enkelt håndarbeid jeg kunne ta med meg på reise, og har lenge hatt lyst til å hekle noen bestemorruter. Som tenkt så gjort. Er i gang med noe som kanskje blir en pute, kanskje noe større. Vi får se.

Håndarbeid er sosialt. “Oh. I know that pattern too”, var det første den portugisiske flyvertinnen sa til meg da jeg hadde tatt frem hekletøyet. Jeg hadde ikke rukket å hekle mer enn et par ruter, men hun ville vite hva jeg skulle lage. Som sagt; vi får se hva det blir. Ser for meg noe sommerlig, inspirert av rosa roser.

Lue som varemerke

Nok ei ku fra Freia dukket opp i lørdagens avis. Og selvfølgelig hadde den ny lue. Det er svært vanskelig å se mønsteret, men lua er hvit i bunnen og har border i svart, rødt,  mørkeblått og lyseblått. Jeg innbiller meg at jeg har sett denne luetypen før, men klarer ikke å plassere den. Noen som kjenner den igjen?

Det overrasker meg at Freia ikke har valgt en noe mer karakteristisk lue for å få frem et større mangfold. De kunne for eksempel laget en lue i Kvikk Lunsj-fargene, men det finnes også andre muligheter.

En som har gjort lue til varemerke, er hotellkongen Olav Thon. Støtt og stadig er han avbildet med sin rødoransje lue – som viser seg å være heklet når man studerer bildet nøye. I anledning promotering av boken «Olav Thon – Milliardær i anorakk» kunne han fortelle at han hadde fire identiske hodeplagg. Lua er blant favorittplaggene, og vil ikke bli byttet ut med det første.

Også Ikeas grunnlegger, Ivar Kamprad, bruker titt og ofte en hjemmelaget lue. Den er strikket av grått ullgarn og har øreklaffer. Den broderte borden i rødt, gult og blått er samisk inspirert. Mon tro hva det er med disse mangemilliardærene? De velger sine egne veier fremfor oppgåtte stier, også i klesveien. Kanskje det nettopp er derfor de er blitt så rike…

Den anerkjente samtidskunstneren Anne Katrine Dolven, som jeg er så heldig å ha et grafisk blad av, har den siste tiden latt seg avbilde i karakteristisk djevellue, senest i Dagens Næringsliv på lørdag. Hun mener det er viktig å ønske velkommen det som er annerledes. Alle ser så like ut nå, sier hun til avisen. Hun savner rett og slett originalene.

Djevellue  var det selvfølgelige hodeplagget for skøyteløperne våre i nesten 25 år, helt fra Finn Helgensen tok gull på 500 meter i 1948 til begynnelsen av 70-tallet.  Kanskje var plagget i bruk enda tidligere av løpere som Ivar Ballangrud og Mikael Staksrud. OL-vinnerne Hjalmar Hjallis Andersen (gull 1952), Knut Kuppern Johannesen (1964) og Fred Anton Maier (1968)  brukte alle lys djevellue med striper i rødt og blått. Da Sten Stensen kapret det edleste metallet på 5 000 meter i 1976 hadde djevellua måttet vike for heldekkende kondomdress.

Mer om luer, Melkesjokolade og Kvikk Lunsj i innleggene Strikket Kvikk Lunsj-reklame og Ny lue.

Vanter med floss

På leting etter et lappe-hekle-håndarbeid jeg dessverre har forlagt, dukket et par heklede fingervanter frem fra skapet med det rare i. De ble tydeligvis laget i 1997, for det har jeg brodert på innsiden av den ene mansjetten. Vantene er godt brukt. Dessverre har det gått hull flere steder. Jeg har stoppet, men nye hull har dukket opp. Og det var vel derfor vantene havnet innerst i skapet.

Vantene er laget i såkalt flerfargehekling. Det er en enkel og ganske morsom teknikk. I 1997, da jeg var i heklemodus, laget jeg også et par morsomme pulsvanter i knallsterke farger. Jeg elsket de pulsvantene, men klarte dessverre å legge dem igjen på toget. Husker jeg var innom hittegodskontoret på Sentralstrasjonen et titalls ganger. Jeg fikk til og med komme inn i det aller helligste for å lete. Der var det mørke hansker, votter og vanter i alle slags materialer, men ingen som lignet mine fargebomber. Dessverre. Jeg får trøste meg med at noen andre kanskje har hatt glede av pulsvantene.

Øverst på vantene er det en flosset kant. Slike flosskanter var ganske vanlig på votter, vanter og armringer før i tiden. Både de hvite strikkevantene i midten og de mørke yttert til høyre på bildet nedenunder har floss på mansjettene. Flosskant kan lages på  forskjellige måter. Det enkleste er å sy tett i tett rundt en strikkepinne.

Jeg tror ikke jeg gidder å hekle nye vanter, men funnet i skapet inspirerte meg til å lage nye pulsvanter. Om de skal strikkes eller hekles har jeg ikke bestemt ennå, men de skal få kant med floss.  Jeg har vært og kjøpt garn i friske farger, så nå er det bare å sette i gang.

Til små og store gryter

“Små gryter har også ører” pleide min mor å si når de voksne snakket om noe som ikke var ment for oss barn. Det var signal om at man skulle bytte emne. Jeg kom på uttrykket da jeg lette frem noen gamle, heklede grytekluter i et skap for noen dager siden. Klutene var søte, men både små og tynne. Relativt upraktiske: Du vil garantert brenne deg om du tar en stek ut av ovnen med dem.

Jeg ser at flere har begynt å samle på grytekluter. Det finnes mye fascinerende. Oppskriftene i ukebladene var mange, og kreativiteten har blomstret i de tusen hjem. Men selv om det finnes mye morsomt, for eksempel grytekluter formet som små søte dukkekjoler, er slett ikke alt like brukbart. Hvis altså hensikten er å unngå brannsår.

Kanskje var ikke det så viktig? Kanskje er det ikke så viktig i dag heller? Noen nye grytekluter skaper fornyelse på kjøkkenet, og muligens er vi mer opptatt av det estetiske enn av det praktiske.

Inspirert av Maria Johanssons heklede grytekluter med teksten Fuck the diet og mine egne aggressive korsstingsbroderier har jeg laget et par nye grytekluter av det mer solide slaget. De to tekstene hører selvfølgelig sammen. Jeg mener vi bør gjøre en innsats for å øke folketallet her i Nord-Europa.

En gaveidé til de nygifte?  Blås i oppvasken: Fuck for babies!

Dorulldukker er kvinnehistorie

For mange år siden hadde jeg ved en tilfeldighet tatt noen  bilder av en dorulldukke: En yndig skjønnhet i blått og rosa, nydelig laget i tynt bomullsgarn. Dette bildet var ett av flere som designeren Enzo Finger lånte med seg fra fotoarkivet vårt i Norsk Husflid noen år senere. Han hadde fått i oppdrag å lage en serie med husflidsfrimerker for Posten. Slik havnet dorulldukken og et par av mine fotografier på norske frimerker i juni 2001. Dette er bakgrunnen for min fascinasjon for noe så utrendy som dorulldukker.

Jeg fikk godt betalt for fotografiene, men hadde jeg fått en liten royalty-avtale om for eksempel 10 øre pr. frimerke, ville jeg blitt rik. Dorullfrimerket ble trykket i et førsteopplag på 50 millioner. I 2001 sendte vi hverandre fortsatt brev i posten. Det store opplaget skyldtes imidlertid en omlegging av momssatsene, og det førte til at portotakstene måtte økes.

Dorulldukken ble neppe tilstrekkelig hedret i kulturminneåret 2009. Det er derfor jeg velger å skrive om henne her.

Jeg innbiller meg at denne pyntelige damen, hvis oppgave var å skjule rullen med papir som vi er så avhengig av hver eneste dag, så dagens lys på 1970-tallet. I løpet av kort tid ble hun umåtelig populær, og hun ble en selvskreven gjest i ethvert hjem med respekt for seg selv. I dag er hun slett ikke velkommen. De fleste skyr henne som pesten. En og annen dukke har likevel overlevd, men etterspurt vare er dette ikke.

Selv har jeg, for sikkerhets skyld, hele tre dorulldukker. To av dem har jeg fått i gave, en har jeg kjøpt for en femtilapp på et bruktmarked. De andre familiemedlemmene er ikke særlig begeistret for min samlemani, og synes dukkene er helt forferdelige. De synes jeg skjemmer ut gjestetoalettet. Jeg må innrømme at jeg både liker og misliker dem. Jeg har størst sans for damen som har heklet kjole i bomullsgarn. De to andre er staset opp i heselig akryl. Dukkene har likevel noe yndig over seg. Og så er det litt kitch. Noe er så stygt at det må tas vare på.

Dorulldukkene representerer et  stykke tekstil kvinnehistorie, men jeg har en mistanke om at ikke det finnes en eneste en på et norsk museum. Oppskriftene ble publisert i ukebladene og nådde frem til hver krik og krok i dette landet.