VM: Tid for hjemmestrikk

Marit Bjørgen har tatt sine to første VM-gull, og vi gratulerer!

På vei til jobb i går møtte jeg en glad gjeng fra Hadeland med nisseluer, setesdalskofter og selburoser i rikt monn. Det viste seg å være folkedansgruppen “Kjerringa med staven”. De var på vei til Kollen, men hadde først vært i TV-studio og danset. De stilte velvillig opp til fotografering, og det var helt greit at jeg la et bilde av dem på bloggen min.

I dagene som kommer vil mange av oss finne veien til Holmenkollen. Vi vil være med på moroa. Kongen foretrekker boblejakke i år også, men hva er det som gjør at vi andre leter frem møllspiste lusekofter, selbustrikkede strømper og gammeldagse ryggsekker før vi gir oss i vei? Er lusekofter og selbustrikk vårt nasjonale varemerke like mye som flagget i rødt, hvitt og blått?

Ja, jeg innbiller meg det. På vinteridrettsarrangementer ønsker vi å fortelle alt og alle hvem vi er og hvem vi holder med. Ingen skal være i tvil om at det er nordmennene vi heier frem i skiløypene. Nasjonalismen har sjelden så gode kår som når vi feirer OL og VM på hjemmebane. Lusekofter og selbustrikk blir vinterbunaden vi stolt viser frem. Hjemmestrikk er en del av vår norske identitet.

Selv om de færreste av oss kler oss ut som nisser til daglig, identifiserer vi oss likevel med de særnorske klærne. De gir blant annet positive assosiasjoner til hytteturer, påskesol og nyskrellet appelsin. Derfor har også en rekke kommersielle aktører valgt hjemmestrikk i annonsekampanjene sine i disse dager. Aller tydeligst ser vi det hos DnBNoR. De profilerer Norges største bank fra A til Å med en rekke herlige nordmenn i like herlige strikkeplagg både på nett og papir. Også hele Oslo Sentralstasjon er tapetsert med bildene fra kampanjen. Vi kjenner blant annet igjen OL-genseren fra 1994 designet av Margaretha Finseth, men også Marius er med.

Tine har også valgt strikkegenser, ryggsekk og norsk flagg når de skal profilere sin Gudbrandsdalsost. “Vi er litt rare, vi”, står det i annonsen. “Når det er som kaldest, tiner vi opp. Hoier og heier og kjenner blodet bruse, selv i femten minus. Og skulle heltene smøre seg bort i sporet, gjelder det å ha smurt riktig i sekken. For eksempel nybakt brød med brunost på. Kanskje noe av det som gjør oss nordmenn til nordmenn?” Ja. Absolutt!

Heia Norge!

Brodert jul

Mang en husmor har satt sin ære i å sy en flott juleduk til kaffebordet eller spisestuebordet. Selv er jeg så heldig å eie tre broderte juleduker. To av dem har jeg fått i gave fra min mor som møysommelig har sydd sting etter sting for å glede sin håndarbeidsglade datter. Den tredje er arvegods fra min svigermor.

Den første duken jeg fikk er en kvadratisk duk, kjøpt ferdig påtegnet på Striestuen for en god del år siden. Mønsteret er svensk, og motivet er lysestaker med tente lys, hjerter, naive engler og små halmbukker sydd med kontursting og plattsøm på en naturfarget relativt tettvevet linbunn. Kunststykket er kantet med røde bomullsbånd. Duken må frem hvert eneste år. Det blir ikke jul uten.

Den andre duken dukket overraskende opp under juletreet noen år senere. Det er en mye større sak som dekker hele kjøkkenbordet. Hvor mønsteret stammer fra er jeg usikker på, men jeg har en mistanke om at det er dansk. Motivet er ulike nisser i rødt. Også her er det sydd på en relativt tettvevet linbunn.

I dag er de tekstile teknikkene, som jeg har skrevet tidligere, for spesielt interesserte. Fortsatt tiltrekkes vi av mønstre med nisser, dombjeller, engler og hjerter, og gjennom ukebladene får vi tilbud om gjør-det-selv-pakker. Men man kan jo undres over vitsen med å svette over nål og tråd når man kan kjøpe ferdig håndbrodert for nesten samme prisen. Juleduker og løpere med norske og nordiske motiver syes i dag av flittige fingre i Østen.

Duken som svigermor har sydd er mye eldre enn de andre to, minst 30 – 40 år, kanskje 50 – 60. Stoffet er finere og litt lysere, broderiene mer fargerike. Motivet er julekurver i rødt og hvitt, granbar og kongler samt tente lys.

Hvit linduk på matbordet hørte med allerede i middelalderen. Men først på 1600-tallet kom slike vevnader i alminnelig bruk hos borgerskapet. Store bordduker med tilhørende servietter i raffinerte damaskmønstre ble importert fra Holland, og var selvfølgelig dyrbare statussymboler. Blant motivene var våpenskjold og initialer, men også  stridsscener, allegorier, mytologiske- eller bibelske scener ble avbildet. Disse dukene ble laget av profesjonelle og svært dyktige vevere som mestret materiale og teknikk. På 1800-tallet – kanskje også på 1700-tallet – ble det vevd dreiels- og damaskduker også på norske gårder. Linen var ofte hjemmedyrket, og det lå adskillige arbeidstimer bak et slikt produkt. Men mønstrene var som regel langt enklere enn de som spesialutdannede håndverkere på kontinentet hadde produsert i metervis. Når en nyvasket, glattrullet, skinnende blank linduk lå på bordet julaften, kunne husfruen likevel og med rette være stolt av sitt produkt. Ettersom fabrikkvevene kunne fremstille slike produkter billigere og billigere, kunne flere og flere pynte bordet med duk når det var høytid. Fortsatt forbindes hvit duk med noe staselig. Men de siste ti – tyve årene har flere valgt å pynte bordet med kulørte duker, da helst i en av julens farger: rødt, blått eller grønt.

Spøtekoner på torget

Da jeg bodde i Stavanger på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet kunne man fortsatt se spøtekonene som solgte hjemmestrikkede varer på torget. Spøte er dialektord for strikke, og det uttales ifølge mine kilder ( “Dialektord fra Bjerkreim” ) med d, altså spøde.

Ifølge Gatemagasinet Asfalt var dette kvinner fra Jæren, nærmere bestemt Vigrestad og det nærmeste nabolaget. De svært staute og godt stappede kvinnene var stuttvokste og brede over baken; det spøtekonene savnet i høyden tok de igjen i bredden, heter det i artikkelen.

Foto: Rogaland Avis / gjengitt med tillatelse fra Stavanger Byarkiv.

Jeg husker godt at de ferme kvinnene solgte selbumønstrede strømper og ribbestrikket undertøy (to rett og to vrang). Som 18-åring synes jeg ikke det var veldig sexy, men jeg angrer svært på at jeg ikke tok bilder av kvinnene foran bodene. Det finnes imidlertid noen bilder fra Rogaland Avis i Stavanger byarkiv. Her kan man blant annet se en godt påkledd jærkone kle opp en turist i mønstret kofte.

Tradisjonen med å selge hjemmestrikkede varer på torget i Stavanger stammet sannsynligvis fra begynnelsen av 1900-tallet. I desember 1934 sto Anna Odland fra Vigrestad tiltalt i byretten for å ha solgt “ferdige klær”. Ifølge Handelsloven av 1933 kunne man ikke selge “ferdige klær” ved omførsels- eller torghandel, og Anna var blitt observert da hun solgte to egenstrikkede gensere for henholdsvis 4 kroner og  4 kroner og femti øre. I retten kunne hun fortelle at hun hadde hatt fast tilhold på torget gjennom 10-12 år, og at hun kunne omsette egne strikkevarer for omkring 1 000 kroner i året. Fra politiet hadde hun fått opplyst at hun verken trengte handels- eller næringsbrev for å drive sin spøteforretning på torget. Hun mente at det var hele ti koner fra Vigrestad som solgte varene sine på torget, og nektet derfor å godta boten på 5 kroner, subsidiært 1 dags fengsel.

Karen Herigstad bekreftet dette, og forklarte at hun hadde “seld i minst tjuge år og va ei av dei fysste som fekk fast plass på torjå”. Ellen Sandved fra Brusand mente hun hadde drevet torghandel i over 40 år.

Byrettsdommer Var syntes nok dette var en problematisk sak. Retten kom til at ferdige klær rettslig måtte tolkes som ferdigsydde klær, altså konfeksjon, og ikke strikkede varer eller hjemmestrikkede gensere. Anna ble derfor frikjent, og kunne fortsette sin torghandlervirksomhet.

Spøtekonene fra Jæren er forlengst borte, men da jeg var i Stavanger i sommer la jeg merke til at det fortsatt selges strikkeplagg  fra torgboder. På den ene siden lå en bod med hjemmestrikkede sokker av ymse slag og utseende, tovede hatter og annet håndarbeid – en tradisjonell husflidsbod, med andre ord. Tradisjonene fra begynnelsen av forrige århundre føres videre, og gir forhåpentligvis klingende mynt i kassen.

På den andre siden var det også en bod med strikkevarer. Her finner man både konfeksjonsfremstilte lusekofter og håndstrikkede hodeplagg sammen med T-skjorter i norske farger og annet som turistene kan tenke  å kjøpe med seg. Koftene og strikkegenserne fremstår som tradisjonelle og typisk norske på avstand. Sannsynligvis er de produsert i Østen. På Jæren er de neppe laget. For turistene spiller det neppe noen rolle så lenge prisen er akseptabel.

Norske stemninger

Designerne bak Moods of Norway har suksess med sin elleville design og relativt akseptable priser. Den rosa traktoren er blitt merkevare. At merket er blitt populært både blant ungdom og den voksne garde her hjemme henger kanskje sammen med at vi er stolte av at et norsk klesmerke endelig blir lagt merke til utenlands. Vi har sannsynligvis også et nostalgisk forhold til gamle traktorer. Det kreves en god del mot for å bære noen av antrekkene, men det er rart hva vi i løpet av kort tid venner oss til.

Med tillatelse fra Moods of Norway. Foto: Ole Musken.

I løpet av høsten har jeg vært innom butikkene både i Trondheim og Bergen. Er du på jakt etter en litt sær kulturopplevelse kan et besøk absolutt anbefales. Innerst i lokalene finner du nemlig en nærmest museal utstilling av norske hjem slik de så ut på 60- og 70-tallet.

Moods of Norway prøver å gi kundene en opplevelse eller en stemning av Norge slik det var før. I Trondheim fikk jeg umiddelbart følelsen av å spasere inn i stuen til en bestemor. Det var ikke akkurat sånn det så ut verken hjemme hos min mormor eller hos min farmor, men jeg innbiller meg at det ligner ganske mye på hvordan konene i nabolaget hadde det. Gamle møbler og bruksgjenstander har kommet til heder og verdighet. Her kan man sette seg ned og hvile noen minutter før man trekker frem kredittkortet og igjen blir innhentet av nåtiden.

I Bergen er prøverommene innredet som en rekke med klassiske utedoer. Dørene har selvfølgelig hjertepryd. Utenfor finner man blant annet en utslagsvask – maken til den min mormor hadde helt frem til 1970, og en stol man kan hvile i.

Jeg har et ambivalent forhold til gamle, slitte møbler og bruksgjenstander. På den ene siden synes jeg det er kult. På den annen side synes jeg det er relativt aparte og langt fra min funksjonalistiske drøm. Men jeg lar meg fascinere av de gamle håndarbeidene som er hentet frem i lyset. På veggene både i Trondheim og Bergen henger strameibroderier og klokkestrenger i klostersøm. Stolene er prydet med korsstingsputer og diamantsøm. For noen få tiår siden var det knapt et hjem uten disse fargerike og populære håndarbeidene. I dag er de sjeldne, selv om de dukker opp i en og annen interiørreportasje.

Som herre så hund

Jeg har skrevet mange innlegg om Marius-genseren tidligere. Det er et tradisjonsplagg som fascinerer meg. Genseren, som fikk navn etter skiesset Marius Eriksen, har mange fellestrekk med den gamle setesdalskofta,. Selv om det er mer enn 50 år siden mønsteret så dagens lys, strides det fortsatt om hvem som designet det først. Var det Bitten Eriksen, mor til slalomkjørerne Stein og Marius, eller var det Unn Søyland Dale?

Den karakteristiske borden som er hentet fra setesdalskofta heter kross og kringle. Det som skiller Marius-genseren fra kofta er fargebruken. Setesdalskofta ble  strikket i sauehvitt og sauesvart. Mariusgenseren har også hvite mønsterborder, men bunnen er som regel blå. Og så har den en karakteristisk rød avslutning.

Det er laget mange morsomme Marius-avarter de siste årene. Men noe som lignet den nedenunder hadde jeg ikke sett før jeg så den på Facebook-veggen min.

Foto: Aina Johnsen Rønning

Hunden heter Castor, og det er eierens mor som har strikket antrekket. Hun har spesialisert seg på heldekkende dresser til hunder. Dette er foreløbig den eneste med Marius-mønster, for det var mye arbeid. Men kanskje blir det flere… Det er i hvertfall flere som ønsker seg sånn. Legg merke til at den har fått raglanfelling.

Den store strykeprøven

Menn ønsker seg ofte koner som er villige til å stryke skjorter. Behersker de ikke kunsten selv, har alternativet vært skrukker, drip- and dry-stoffer eller en regning fra renseriet.  (Les for eksempel Yan Friis’ morsomme anekdote om kampen med jernet).

I 2004 var det 62,8 prosent av oss som strøk, og i gjennomsnitt brukte vi 20 minutter pr. uke på denne typen husarbeid. De ivrigste av oss brukte hele fire timer pr. uke. Magefølelsen sier meg at kvinner stryker mye mer enn menn.

Glatte tekstiler har alltid hatt status, og lenge før strykejernet ble alminnelig hadde man andre redskaper som gjorde nytten. I forhistorisk tid brukte man nok glatte steiner. Egne glattesteiner eller gnisteiner som er laget av mørke brunt eller nesten svart glass, er kjent  fra vikingtiden, opplyser Harald Kolstad i boka “Gamle redskaper små antikviteter”. Glattesteinen er sirkelrund, og har en diameter på  8 – 9 cm. Den flate siden ble holdt i hånden, mens den runde siden ble gnidd mot tøyet. Slike steiner ble produsert ved glassverk i hele Norden, og de ble særlig brukt til å gjøre fintøyet staselig. Sømglatter er enda et navn, da steinene var fine til å glatte på sømmene.

Slikjekjaken var mye brukt i Hallingdal, på Voss og i Hardanger. Det er kjevebeinet fra ei ku som er mellom 20 og 25 cm langt, kokt i lut og tørket i solskinn før bruk. Etter lang tids bruk ble kjevebeinet blankt og glatt. Da egnet det seg til å glatte ut skjorter og lintøy. Ifølge Ivar Aasen betyr slikje  å glatte, polere eller stryke. På Island heter det å slikja. Redskapet var i bruk helt opp mot siste krig.

Også mangletreet ble brukt til å rulle og glatte tøy. Plaggene ble dynket med vann og lagt rundt en stokk. Så ble mangletreet rullet over. Det kunne være tungt arbeid å glatte tøy på denne måten, fordi man måtte legge hele tyngden sin på når man rullet stokken fremover.

Redskaper var svært ofte friergaver. Derfor er mangletrær som regel svært vakkert dekorert med utskjæringer i forskjellige teknikker. Håndtaket har oftest form som en hest. Det ga et godt håndtak å holde i, men skulle også signalisere fruktbarhet og styrke. Da rullene kom kunne man arbeide med større mengder tøy uten å bruke så mange krefter.

På 1920-tallet begynte de elektriske strykejernene å bli populære. Strykejern var faktisk et av de første elektriske apparater man investerte i. Tidligere hadde man tunge smijernsjern.  De eldste er laget av ett stykke og hele jernet ble varmet opp i grua. Siden fikk jernene en løs bolt som måtte bli rødglødende før man kunne begynne å stryke.

En mindre og hendigere variant var pipejernet, som kunne skrus fast i en bordplate. Også de hadde en løs bolt som ble varmet i grua. Gjenstandene som skulle glattes, for eksempel silkebånd, blonder, mansjetter og snipper ble så dratt frem og tilbake over pipen. Denne typen jern var også nødvendig for å stryke og stive de gammeldagse pipekravene. Dette var en mote som oppstod på 1500-tallet. Helt frem til omkring 1980 ble slike krager brukt av norske prester.

I dag er utvalget av strykejern enormt. Damp gjør arbeidet lettere, og man trenger ikke dynke tøyet før man går i gang. Og det er i dampfunksjonene finessene ligger. Dampstøt og dampgenerator er nye ord forbrukerne må forholde seg. Prisen på jernet avhenger blant annet av hvor stort damptrykk man vil ha.

Ironman er en oppblåsbar sak som ifølge produsenten Siemens kan eliminere tiden foran strykebrettet. Det er en automatisk skjortestrykemaskin til hjemmebruk. Fuktige skjorter og bluser trekkes over jernmannen, og så strømmer varm luft gjennom plagget. Tøyet tørker samtidig som det blir helt glatt på mindre enn ti minutter, hevder produsenten. 15 ulike programmer gjør at vare stoffer som silke, viskose og lin behandles skånsomt. Husmorvikaren er imidlertid ingen billig fornøyelse.  Ca. 10 000 kroner må du ut med.

Norge i rødt, hvitt og blått

Amerikanere elsker flagget sitt. For noen dager siden googlet jeg etter bilder av stars and stripes-puter, og fikk nesten en million treff. Det var nye puter og gamle, hjemmelagede og fabrikkfremstilte. Motivene varierer voldsomt, men stjerner og striper går igjen på ulike måter. Alt er tillatt. Klikker man seg videre, oppdager man at hele rom kan være dekorert i rødt hvitt og blått.

Her i Norge har de fleste av oss et noe mer andektig forhold til flagget. Vi som har gått i speider’n har i alle fall lært å behandle det med ærefrykt. Det må for all del ikke ned i bakken. Derfor synes vi også det blir litt vanskelig å sitte på det eller eller ha det rundt oss. I amerikanske oppskriftsbøker hører gjerne flagget med, enten man syr, strikker eller hekler. Hos oss hører det til sjeldenhetene.

(Mønster til dette hekleteppet finner du her >>)

Enkelte designere har imidlertid begynt å inkludere det norske flagget i sine kolleksjoner, og mange av årets russ har flagg på snekkerbuksene sine. Det til tross for at det norske flagget på klær har kunnet bli oppfattet som et nazisymbol. I 2006 måtte den norske staten gå til sak mot det tyske firmaet bak merkevaren Thor Steinar. De nynazistiske bakmennene valgte å bruke det norske flagget som varemerke siden gamle nazisymboler er forbudt i Tyskland. Heldigvis begynte høyreekstremistene selv å boikotte disse klærne.

Jeg innbiller meg at Marius-genseren begynner å få noe av den samme statusen som stars and stripes har hos amerikanerne. Fargene er de samme som i flagget vårt. Mønsteret, som opprinnelig er hentet fra Setesdals-kofta, er nasjonalt. Og det er tydeligvis populært blant den yngre generasjon.  Tidligere har jeg skrevet om mariusmønstrede kosedresser. I går kunne man lese om mariusmønstrede Ut på tur-donger i Aftenposten.

Ut på tur-dong? Aldri hørt om det? Nå ja, det er kanskje ikke så rart. Datadong er et nytt begrep, funnet opp av seks gutter i tenårene. Guttene fra Larvik har gått til topps i konkurransen Ungt Entreprenørskap med sitt beskyttelseshylster for bærbare PC-er.

“Vi ble inspirert av iPod-sokken og ville lage noe som vi kunne identifisere oss med selv og som samtidig var nyttig. Alle elevene i videregående skole har bærbar PC, og maskinene trenger beskyttelse mot støt og fall. Det var utgangspunktet, nå har vi tre modeller i ulik design. En datadong til alle anledninger”, sier guttene til Aftenposten. Nå forhandler de med fabrikker i India og Indonesia om hvem som kan levere de beste ribbestrikkede modellene.

Guttene reiser i juli til Sardinia med sin Ut på tur-dong for å konkurrere med ungdom i tilsammen 36 land. Jeg blir sittende her å lure på hva det neste med mariusmønster blir. Gi meg gjerne en tilbakemelding hvis du vet om noe, enten det er fabrikkfremstilt eller håndarbeidet.

Kongelig Marius

For en god del år siden, da jeg var redaktør i Norsk Husflid, prøvde fotograf Barbro Fauske Steinde og jeg å få et intervju med HM Dronning Sonja. Vi fikk dessverre avslag. I anledning Norges Husflidslags 100-års jubileum har min etterfølger i redaktørstolen, Berit Solhaug, og fotograf Barbro fått audiens på slottet. Jippi! Godt jobbet!

Intervjuet med Dronningen står på trykk i Norsk Husflid nr. 2 2010, og en åpenhjertig slottsfrue forteller om sin håndarbeidsinteresse. Det kommer blant annet frem at Dronningen, som er utdannet i kjole- og draktsøm, alltid har vært glad i å strikke. Gjennom årenes løp har det blitt både selbuvanter og andre tradisjonsmønstre. Det er imidlertid noen år siden hun strikket Marius-genser til Kronprinsen:

“Jeg strikket veldig mange Mariusgensere da jeg var ung. Blant annet fikk den gang Kronprinsen en i gave før han reiste til England for å studere. Han rodde der borte. Og det er ganske artig, for kameratene hans ble så begeistret for genseren at til slutt rodde de alle i Mariusgensere. Farvene i genseren var de samme som colleget brukte. Jeg strikket ikke alle, altså” forsikrer Dronningen.

Bilde av kronprinsen i Marius-genser ligger på Dagens Næringslivs nettside  Marius tilbake på moten:

Nå strikker Dronningen, som andre bestemødre, til barnebarna. Hun viser frem et av sine siste arbeider, en søt liten hvit jakke i flettemønster. Det skal bli en liten lue også. Mønsteret har hun funnet i en stakkars gammel og slitt lefse, som hun kaller det; et velbrukt mønsterhefte av god gammel årgang. Tiden går tydeligvis for dronninger også: “Til barnbarn nummer en strikket jeg en liten jakke. Til barnebarn to begynte jeg, men så kom nummer tre og fire og det ble barnebarn fem som fikk den”, avslører hun. Nå har hun planer om å få fatt i noen tykke pinner så hun kan lære barnebarna å strikke.

Hvilken bunad kan man velge?

Svært mange kvinner på vestkanten synes å ha røtter i Telemark. Telemarksbunader blir da også gjerne kalt Oslo 3-bunader. Jeg skjønner hvorfor: Bunadene er fargesterke og vakre med mye dekor og utsøkte broderier på skjortene. Derfor blir de også kostbare. I Telemark har det også tradisjonelt blitt brukt mye penger på sølvtøyet til klesdrakten. Et komplett antrekk koster derfor flerfoldige tusenlapper. Noen ser på det som investering, andre gleder seg over å kunne iføre seg det de mener er landets aller fineste stas – og noen slår to fluer i ett smekk.

Beltestakk fra Telemark

Selv har jeg fått meg hytte i Kragerø. Det bør vel kvalifisere for å velge beltestakk? Min svigermors familie var dessuten fra Langesund. Mine barn må i hvertfall kunne velge bunad fra Øst-Telemark hvis de skulle ønske det?

Beltestakk fra Telemark

Jeg er født på Asker fødehjem, og oppvokst i Heggedal – mindre enn tre minutter fra barndomshjemmet til a-ha-stjernen Morten Harket (han er et år eldre enn meg, men vi gikk  på søndagsskole sammen) og en kort kilometer fra Anders Lange.

Fra Røykenveien, Heggedal 17. mai 1961

Etter gymnaset flyttet jeg til Stavanger og bodde der i to år. Så ble det et år på Sørumsand før jeg ble bæring. I 1989 flyttet jeg tilbake til Asker. Jeg holder til på Øvre Båstad, som ligger i akkurat passe gangavstand fra sentrum. Askerbunad,som også kronprinsparet har fått seg, kan jeg selvfølgelig velge! For 30 år siden synes jeg Asker-bunaden var utrolig kjedelig, men i dag synes jeg den har mange flotte kvaliteter. Jeg liker spesielt godt stakkestoffet med den røde kanten nederst. Rogalandsbunad eller bunad fra Romerike kunne jeg kanskje også forsvare å bruke? Jeg har jo tross alt bodd der. Eller kan jeg ikke det?

Bukseseler, hosebånd, silkeskjerf og vest til Askers herrebunad.

Det er slett ikke uvanlig å velge bunad fra mors eller fars hjemsted. Begynner jeg å analysere min geografiske bakgrunn, blir alternativene mange. Min mor er fra Røyken i Buskerud. Det var også min mormor. Buskerudbunaden er et klart alternativ?  Det er kanskje også bunaden fra Sunnfjord, siden min morfar  kom fra Løkkebø i Flora kommune? (Min fetter Lars har kartlagt slekten tilbake til 1775.) Min far var fra Vestre Toten. (Jeg har aldri helt konkludert; er jeg vill halvtotning eller halv villtotning?) Totenbunaden har aldri vært blant mine favoritter, men den er vel et klart alternativ? Farmorslekta kom fra Nordre Land. Altså bør jeg også kunne velge Landings-bunad? Jeg har også familie på den andre siden av Mjøsa, men vet ikke hvor farfar-slekten egentlig kom fra. Min mormors mor var imidlertid fra Helgøya i Ringsaker. Hedmarkinger har også mange drakter å velge mellom, og en av dem kunne kanskje være noe for meg?

Interessen for tekstiler og tekstile tradisjoner er stor. Det påvirker også. Folkedraktene, som har sitt utgangspunkt i gamle drakttradisjoner, fascinerer mer enn rekonstruerte eller komponerte bunader. Det betyr ikke at noen bunader er finere eller bedre enn andre. Romeriksbunadens broderier er vakre, men hovedelementene er hentet fra ei løslomme, et hestedekken og et par sko. Bunaden er inspirert av elementer ved draktskikken på Romerike, men viser ikke hvordan noen har gått kledd i ei bestemt tid.

Tilfeldigheter gjorde at jeg fikk bunad fra Voss i 1976. Det har jeg skrevet om i innlegget Bunad – eller ikke – 17. mai. Det var min mors kusine som sydde den. Min morfar, som var rallar i sin ungdom, bodde på Voss en kort periode i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Men det er vanskelig å svare når folk spør: Hvorfor har du bunad fra Voss, du da? Riktignok har jeg vestlandsblod i årene, men det er tynt. Vossablodet er syltynt.

Rutaliv og rondastakk til venstre, Gausdals-bunad og pikebunad fra Voss.

For ti – tolv år siden sydde jeg meg rutaliv og rondastakk. Jeg har ingen aner i Gudbrandsdalen. Det er ikke like mange som spør hvorfor jeg har valgt denne drakten, den er på mange måter blitt en nasjonaldrakt, men jeg forsvarer meg med at den er fra Oppland, og i Oppland har jeg jo røtter! Men det burde være unødvendig å skulle forsvare valget.

Mange har som meg en en sammensatt og spredt familiebakgrunn, og vi flytter stadig på oss. Bunad er i tillegg en stor investering. Jeg synes det er viktigere at man velger en bunad man liker enn den som er “riktig”. For hva er egentlig riktig?

Sigbjørn holder stilen

Atter en gang er regjeringen samlet til budsjettkonferanse. Det er slutt på de tider da samtlige regjeringsmedlemmer stilte i lusekofte, men finansminister Sigbjørn Johnsen holder stilen. Ifølge enkelte kommentatorer kler han  da også ullgenser bedre enn de fleste.

Regjeringens første budsjettkonferanse avholdes vanligvis utenfor Oslo. Årets konferanse holdes på Thorbjørnrud på Jevnaker, og det skal blant annet kjempes om penger til nasjonal transportplan, fortsatt barnetrygd og muligheter for å handle taxfritt. Tidligere har det vært samlinger på Halvorsbøle i samme kommune, og på Staur gård i Stange. Hit kommer regjeringsmedlemmene med alvorlige miner og stresskofferter fulle av hemmeligheter. Kristin Clemet har skrevet ganske fornøyelig om tautrekkingen om kronene i artikkelen Budsjettprosessen: I verdens rikeste land.

Jeg vet ikke når det begynte eller hvorfor, men plutselig var  politikerne, som vanligvis foretrekker skjorte og slips, langt mer uhøytidelige i klesveien. Kanskje var det de landlige omgivelsene som innbød til en mer folkelig stil, kanskje var det kuldegrader og kald trekk fra glisne vinduer. Dagens Næringsliv har vist oss bilde av statsminister Gro Harlem Brundtland under budsjettkonferansen på Jevnaker 1988 iført Marius-genser, men jeg kan huske ministre fra en rekke regjeringer og ulike partier i hjemmestrikket.

Det må ha vært en gang på 90-tallet at den lille bedriften Grinakervev på Brandbu kuppet hele konferansen: Samtlige deltagere fikk utdelt hver sin busserull fra Hadeland. Det var da regjeringsmedlemmene begynte å gå i busserull i stedet for lusekofter og skigensere. Jeg kan blant annet huske at jeg intervjuet  Bendik Rugaas, som var planleggings- og administrasjonsminister i Jaglands regjering, rett etter budsjettkonferansen våren 1997. Da hadde han en flunkende ny busserull liggende på kontoret. Særlig begeistret for plagget mener jeg at han ikke var, for busserullen lå pent pakket i emballasjen.

Nå er også busserullenes tid forbi. Men vi kan altså se at noen av regjeringsmedlemmene prøver å føre strikkeplaggtradisjonene videre selv om lite er hjemmestrikket. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen hadde en blå Oleanna-jakke designet av Solveig Hisdal på seg, og utenriksminister Jonas Gahr Støre en litt stor genser som lignet en islender under den obligatoriske fotoseansen. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken stilte i en hvit aranmønstret genser. Sjefen sjøl? Nei, statsministeren hadde ikke lusekofte denne gang.