Happy Valentine

Det finnes to legender om martyren Valentin; en om presten Valentin av Roma og en om biskopen Valentin av Terni. Mest sannsynlig er det to versjoner av en og samme helgenlegende. Valentin kan ha vært prest i Roma, og så ha blitt biskop i Terni, som ligger omtrent ti mil lenger nord. I den ene legenden fortelles det at keiseren mente gifte menn var dårlige krigere, og derfor nedla han forbud mot ekteskap. Valentin trosset forbudet og viet de elskende parene likevel, men ble avslørt og dømt til døden. I den andre legenden fortelles det om Valentin som med Guds hjelp helbredet en blind pike. Men samtidig kalte han de gamle romerske gudene for djevler, og det kunne ikke keiser Claudius II (213/214 – 270) tåle. Han ble derfor dømt til døden. Den gode Valentin døde rundt år 270, men det fortelles både at han ble steinet til døde og at han ble halshugget.

En åpenbart konstruert legende forteller at da biskopen ble arrestert og kastet i fengsel, forelsket han seg i fangevokterens datter. Da han skulle henrettes, etterlot han seg et brev adressert til henne. Det var undertegnet ”Din Valentin.”

I Martyologium Romanum, som er kirkens universelle kalender, var den 14. februar minnedag for Valentin helt frem til 1969. Da ble dagen strøket fordi skikkelsen Valentin var så uklar. Minst 50 martyrer hadde samme navn.

Utgangspunktet for det perlebroderte arbeidet er et hjerte sydd av en hjemmestrikket rød genser, vist i blogginnlegget Rød kjærlighet. I steden for å sy med metalltråd, har jeg her dekket strikkehjertet med røde glassperler i ulike nyanser.  Nedenfor ser du en hjertegenser i bomull som jeg holder på med. Ble ikke helt fornøyd med ermene, så de må jeg strikke om igjen. Derfor har arbeidet ligget stille en stund, men nå er det på tide å hente det frem…

Ny lue

Jeg hadde planlagt mer hjertestoff i anledning den forestående Valentin-dagen, men så dukket det opp en ny annonse i Aftenposten. Jeg har tidligere skrevet om fusjonen mellom Melkesjokolade og Kvikk Lunsj, Marius-lue og Kongsberg-antrekk. I dagens annonse har kua fått ny lue igjen. Det har også kommet til en liten kalv.

Luene er hvite i bunnen. Det kan se ut som om det er noen røde detaljer på mors, men begge har mørke åttebladsroser som hovedmotiv.

Åttebladsrosa er et velkjent motiv både i norsk og internasjonal folkekunst. Her i Norge forbinder vi nok mønsteret først og fremst med selbustrikk, men det brukes også flittig i andre teknikker, som for eksempel karveskurd. Selve mønsteret finnes i utallige versjoner.

Da Norge deltok i OL i Squaw Valley i 1960 ble samtlige idrettsutøvere utstyrt med Selbu-votter og -strømper. For 50 år siden var det ren, ny ull og norske strikketradisjoner som var i skuddet. I dag foretrekker de fleste utøverne syntetiske fibre innerst som ytterst.

Kjærestegaver

Lenge før valentinviruset nådde norskekysten og infiserte  handelsstanden, ga vi nordmenn hverandre gaver med hjerter. Festemål var en viktig begivenhet før i tiden, i alle fall i de øvre samfunnslagene, og festegaver var en viktig del av et frieri.

Ætten avgjorde hvem som skulle giftes. Familie og slektskapsforhold hadde stor betydning: Det handlet om stand og stilling, om velstand og eiendommer, og stundom også politikk. Mange var nok nødt til å akseptere en de bare likte måtelig.

Den vordende brudgom eller hans talsmann dro med familie og venner til kvinnens hjem. Etter drøftinger og et ja-svar kunne giftemålet skje. Det var vanlig å besegle avtalen med løftede glass og gaver. Festegavene kunne være svært verdifulle, som for eksempel et skrin med sølvsmykker eller silketørklær. Små luktevannshus av sølv, ofte hjerteformede, var et urbant fenomen som også er kjent fra andre land. Men alle hadde selvfølgelig ikke samme økonomi. Derfor var nok de fleste gavene av symbolsk karakter. Men med gavene kunne man også signalisere at man var dyktig i ulike håndverk. Ved å legge flid i for eksempel en vevskyttel fortalte mannen at han var netthendt og dyktig i trearbeid. Hun kunne vise sine tekstile kunnskaper i et vevd bånd eller et par strikkede votter. Slik kunnskap var av stor betydning i et samfunn der det meste måtte lages hjemme og lite kunne kjøpes for penger.

Mange av disse gjenstandene er svært vakkert utført, og forsynt med overdådig dekor. Det funksjonelle kan av og til synes underordnet det dekorative. Hjertet er et av de vanligste motivene som går igjen, og hensikten har selvfølgelig vært å synliggjøre sin kjærlighet.

Skulle avtalen av en eller annen grunn brytes, måtte gavene selvfølgelig returneres.

Snart hjertefest

For få år siden hadde nordmenn knapt hørt om kjærlighetshelgenen Valentin. I dag kan vi ikke unngå å legge merke til at det snart er Valentinsdag. Media renner over av annonser for ulike gaveartikler med et romantisk tilsnitt fra slutten av januar til midten av februar; fra de søteste små hjertesjokolader til de mest eksklusive hjertesmykker, men også små og store duppeditter i plast eller plysj som appellerer til de yngste, eller pyntegjenstander, møbler og innredningsartikler beregnet på et kjøpesterkt voksent publikum. Og produktene er godt fremhevet i utstillingsvinduene og butikkene. Selv i frukt- og grønnsaksdisken slipper vi ikke unna; delikate røde jordbær ligger pent pakket i klare, hjerteformede plastkurver i februar. Prisen på gaveforslagene varierer fra noen få kroner til titalls tusen. Og beveger du deg inn i en butikk eller et kjøpesenter den neste uken vil du ganske sikkert bli møtt av røde hjerteformede heliumsballonger eller annen rød hjertepynt.

Også andre bransjer har kastet seg på Valentinbølgen; Flyselskapene frister med rimelig kjærlighetsferie, TV-kanalene lokker med kjærlighetsfilmer og i restaurantene inviteres det til bord for to. Februar pleide å være en ganske stille måned handelsmessig. Slik sett blir både morsdag og Valentinsdag velkomne drypp for dem som driver butikk.

I vår kommersielle samtid kan man få inntrykk av at hjertet er et relativt nytt symbol, men det er et av verdens aller eldste tegn.  Hjertesymbolet er internasjonalt, og finnes i alle større kulturer: I faraoenes Egypt, hos aztekerne, blant muslimer, jøder og kristne. Hjertet har også vært flittig brukt her i landet, både som magisk symbol og dekorativt element. Dette har jeg skrevet om i boken Hjertet i folkekunsten – En hyllest til håndens arbeid som ble gitt ut på Damm forlag i 2001. Boken er dessverre utsolgt fra forlaget, men finnes på biblioteket.

Jeg har jobbet med et nytt manus om hjerter de siste to – tre årene, men akkurat nå ligger det på vent. Jeg er litt usikker på veien videre.

Praktisk kunnskap må belønnes

Teoretisk kunnskap er langt mer verdsatt enn praktiske ferdigheter. Det bærer norsk skole i dag sørgelig preg av. Før i tiden kunne de terorisvake være konger i gymsalen eller på sløyden. I dag er det vanskelig å hevde seg i kunst og håndverk, som faget nå heter, selv selv om man er både kreativ og fingernem hvis man ikke har oversikt over viktige kunstnere og formgivere. Og i gym må man svare godt på de teoretiske prøvene om kroppens fysikk og biologi for å oppnå femmere og seksere. Sliter man med å lese kan det bli vanskelig, og karakterene blir så som så.

Teori er vel og bra, men jeg synes det teoretiske vektlegges for mye i dagens skole. Ingen lærer å svømme av å lese i en bok. Skal man lære å sykle må man også praktisere. Det finnes faktisk en god del kunnskap som ikke kan overføres teoretisk. Vi har for eksempel en fantastisk båtbyggertradisjon her i landet. I mer enn 1 000 år har vi bygget sjøgående fartøy i verdensklasse. Håndverkeren vet hva som gjør det ene emnet mye bedre enn det andre selv om det er vanskelig å forklare. Det kan være måten treet har vokst på, fibrenes retning, vedens tyngde eller kanskje en kombinasjon av flere ting. Dette er såkalt handlingsbåren kunnskap, og kan ikke formidles gjennom bokstaver. Den erverves gjennom erfaring.

Skolearbeid laget av min datter, sannsynligvis da hun gikk i fjerdeklasse.

Mange vil synes jeg er bakstreversk som synes broderi og strikking er verdifulle skolefag. Men kreativitet er en forutsetning for forandring og fremskritt. Også finmotorikk læres når man strever med nål og tråd eller svette strikkepinner. Finmotorikk er essensielt hvis vi vil ha dyktige tannleger og kirurger i fremtiden. I tråd med våre ønsker om et perfekt utseende er det enda viktigere enn før at legene behersker både skreddersøm, prydsøm og kunststopping.

Tradisjonen lever

I 1980 ble det produsert mer enn 3 000 tonn håndarbeidsgarn her i landet. I 1995 var produksjonen sunket til mindre enn 1 000 tonn. I løpet av 15 år ble omsetningen av strikkegarn altså redusert med om lag 70 prosent. Tendensen var den samme i hele Vest-Europa; omsetning av håndarbeidsgarn sank betydelig. Billig import av strikkeplagg produsert i Østen var en av årsakene. Husene våre er også blitt varmere. Derfor bruker vi tynnere plagg enn før, selv om vi gir inntrykk av å være mer miljøvennlige, og foretrekker som regel trikotasje fremfor hjemmestrikk.

Mina, fotografert av Didrik.

For få år siden trodde jeg strikketeknikken var i ferd med å bli museal. Men nå er hjemmestrikket igjen aktuell mote. Det finnes mengder med lekkert garn, og det klirrer i strikkepinner som aldri før. Vi vil både ha tradisjonsplagg som Setesdals-kofter og Marius-gensere, men lar oss også inspirere av ny design og foregangskvinner som for eksempel Tine Solheim. Hennes bøker er solgt i titusener de siste årene. Vi møtes på strikkekafeer, og alle strikkebloggene  på nettet vitner om yrende aktivitet og kreativitet. Det gjør en gammel håndarbeidsentusiast glad!

Strikketeknikken er kjent i Norge fra om lag 1500. Lisbet Pedersdatter er den første strikkersken vi hører om. Hun var anklaget for trolldom, og satt i tukthuset i Stavanger i 1634. Ifølge rettsprotokollen hadde Lisbet tjent til livets opphold ved å strikke strømper for en annen kvinne.

På 1600-tallet var det mange piker som fikk opplæring i praktiske ferdigheter på  fattighusene som ble opprettet. I tillegg lærte de å lese i katekismen. Men det var først på 1700-tallet at teknikken ble allemannseie. Fra midten av 1800-tallet og frem til 1970-årene strikket så å si alle kvinner i dette land. Mange har slitt med votter og sokker som obligatorisk pensum på skolen. Men mesteparten av kunnskapsoverføringen skjedde fra mor til datter. Og fordi strikking var en dyd av nødvendighet for å kle familien, opparbeidet de aller fleste meget stor kompetanse i faget.

Min mor i hjemmestrikket lusekofte. Vi barna hadde nok ullplagg under ytterjakkene. Bildet er sannsynligvis tatt i 1969 eller 1970.

Strikket Kvikk Lunsj-reklame

På side 10 og 11 i gårsdagens Aftenposten fikk vi vite at Freia har laget en fusjon mellom Kvikk Lunsj og Melkesjokolade; Melkesjokoladen har fått litt Kvikk Lunsj i seg og et dryss av havsalt. I det norske, forblåste høyfjellet ser vi to kuer  med tursekker på ryggen. Den ene kua har blå Marius-lue med border i rødt og hvitt. Den andre har rød Kongsberg-lue.

Min svigerfar hadde også en slik Marius-lue, men den var uten dusk. Mer om Marius-genseren og mønsteret kan du lese i mitt tidligere blogginnlegg Moteriktig med Marius-genser.

Den andre kua har rød lue med hvit stripe og hvit dusk. Min bedre halvdel hadde maken da han vokste opp, men den var blå. Såkalt Kongsberg-genser og Kongsberg-lue var vanlig antrekk blant norske hoppere før i tiden. De tok etter brødrene Sigmund, Birger og Asbjørn Rud og resten av hoppmiljøet på Kongsberg. Bjørn Wirkola, som deltok i et skirenn  i Asker i anledning kulturminneåret 2009, brukte nesten bestandig slik lue. Han hadde selvfølgelig tidsriktig lue på seg i Fjelkenbakken.

Da jeg åpnet Aftenposten i dag var det en ny annonse for Freia laget av reklamebyrået SMFB, og denne gangen var det en ku med blå og hvit Kongsberg-lue. Annonsen var plassert på side 5. Nå er jeg spent på hva slags annonse jeg finner i morgen.

Freia hadde en reklamekampanje med strikkeplagg for noen år siden, men jeg måtte lete en stund før jeg fant et bilde av den gamle annonsen. Men det er utrolig hva som finnes på nettet. “Noen år siden” viste seg å være i 1992. På  www.kvikklunsj.no kan man blant annet lese om Kvikk Lunsjens historie, og her kan man også se de strikkete, tverrstripete strømpene i karakteristiske Kvikk Lunsj-farger. Glitrende reklame for verdens beste tursjokolade, spør du meg!

Det som er ekstra morsomt, selv om man ser det litt dårlig, er at Kvikk Lunsj har brukt både Marius-mønster og Kongsberg-antrekk tidligere. I en annonse fra 1960 ser vi nemlig en mann i blå Marius-genser og en kvinne i komplett rødt Kongsberg-antrekk.

Vanter med floss

På leting etter et lappe-hekle-håndarbeid jeg dessverre har forlagt, dukket et par heklede fingervanter frem fra skapet med det rare i. De ble tydeligvis laget i 1997, for det har jeg brodert på innsiden av den ene mansjetten. Vantene er godt brukt. Dessverre har det gått hull flere steder. Jeg har stoppet, men nye hull har dukket opp. Og det var vel derfor vantene havnet innerst i skapet.

Vantene er laget i såkalt flerfargehekling. Det er en enkel og ganske morsom teknikk. I 1997, da jeg var i heklemodus, laget jeg også et par morsomme pulsvanter i knallsterke farger. Jeg elsket de pulsvantene, men klarte dessverre å legge dem igjen på toget. Husker jeg var innom hittegodskontoret på Sentralstrasjonen et titalls ganger. Jeg fikk til og med komme inn i det aller helligste for å lete. Der var det mørke hansker, votter og vanter i alle slags materialer, men ingen som lignet mine fargebomber. Dessverre. Jeg får trøste meg med at noen andre kanskje har hatt glede av pulsvantene.

Øverst på vantene er det en flosset kant. Slike flosskanter var ganske vanlig på votter, vanter og armringer før i tiden. Både de hvite strikkevantene i midten og de mørke yttert til høyre på bildet nedenunder har floss på mansjettene. Flosskant kan lages på  forskjellige måter. Det enkleste er å sy tett i tett rundt en strikkepinne.

Jeg tror ikke jeg gidder å hekle nye vanter, men funnet i skapet inspirerte meg til å lage nye pulsvanter. Om de skal strikkes eller hekles har jeg ikke bestemt ennå, men de skal få kant med floss.  Jeg har vært og kjøpt garn i friske farger, så nå er det bare å sette i gang.

Ditt ….. hespetre

Det skal finnes tre relativt vanlige trær i Fredrikstad: Halvlitrær, pjoltrær og Wunderbaum. Noen av oss vet også om noen hespetrær. De kan være skikkelig snerpete, og det er best å holde seg unna.

Hespetreet er et nyttig redskap man bruker når man har spunnet garn og skal lage et hespe eller en hesple. Begrepet brukes i dag mest i overført betydning, og betyr da ifølge ordboken en arg, umedgjørlig kvinne.

Ifølge Wikipedia består den eldste og enkleste typen  av en stang i midten med lett buet tverrtre ytterst i hver ende. Garnet legges om tverrarmene, mens hespetreet svinges med hånden sånn at det lages en hespel. I tidens løp ble denne gamle typen erstattet av et roterende redskap som er brukt helt opp til vår tid. Det nye hespetreet besto av en oppstående stang på fot med fire armer i et kryss festet oppe på siden sånn at det roteres vertikalt. Det ble drevet av et lite håndtak.

Mange forveksler en garnvinde med et hespetre. Garnvinde  brukes for å vinde av en hespe til et garnnøste. Nyere modeller kan ofte slåes opp eller ned som en paraply.

Det selges nesten ikke garn i hesper lenger. Alt kommer ferdig i nøster. Når så du forresten sist en mann som måtte holde garnet mens fruen nøstet? Da jeg vokste opp var det slett ikke uvanlig.

Til små og store gryter

“Små gryter har også ører” pleide min mor å si når de voksne snakket om noe som ikke var ment for oss barn. Det var signal om at man skulle bytte emne. Jeg kom på uttrykket da jeg lette frem noen gamle, heklede grytekluter i et skap for noen dager siden. Klutene var søte, men både små og tynne. Relativt upraktiske: Du vil garantert brenne deg om du tar en stek ut av ovnen med dem.

Jeg ser at flere har begynt å samle på grytekluter. Det finnes mye fascinerende. Oppskriftene i ukebladene var mange, og kreativiteten har blomstret i de tusen hjem. Men selv om det finnes mye morsomt, for eksempel grytekluter formet som små søte dukkekjoler, er slett ikke alt like brukbart. Hvis altså hensikten er å unngå brannsår.

Kanskje var ikke det så viktig? Kanskje er det ikke så viktig i dag heller? Noen nye grytekluter skaper fornyelse på kjøkkenet, og muligens er vi mer opptatt av det estetiske enn av det praktiske.

Inspirert av Maria Johanssons heklede grytekluter med teksten Fuck the diet og mine egne aggressive korsstingsbroderier har jeg laget et par nye grytekluter av det mer solide slaget. De to tekstene hører selvfølgelig sammen. Jeg mener vi bør gjøre en innsats for å øke folketallet her i Nord-Europa.

En gaveidé til de nygifte?  Blås i oppvasken: Fuck for babies!