Ifølge Gatemagasinet Asfalt var dette kvinner fra Jæren, nærmere bestemt Vigrestad og det nærmeste nabolaget. De svært staute og godt stappede kvinnene var stuttvokste og brede over baken; det spøtekonene savnet i høyden tok de igjen i bredden, heter det i artikkelen.

Foto: Rogaland Avis / gjengitt med tillatelse fra Stavanger Byarkiv.

Jeg husker godt at de ferme kvinnene solgte selbumønstrede strømper og ribbestrikket undertøy (to rett og to vrang). Som 18-åring synes jeg ikke det var veldig sexy, men jeg angrer svært på at jeg ikke tok bilder av kvinnene foran bodene. Det finnes imidlertid noen bilder fra Rogaland Avis i Stavanger byarkiv. Her kan man blant annet se en godt påkledd jærkone kle opp en turist i mønstret kofte.

Tradisjonen med å selge hjemmestrikkede varer på torget i Stavanger stammet sannsynligvis fra begynnelsen av 1900-tallet. I desember 1934 sto Anna Odland fra Vigrestad tiltalt i byretten for å ha solgt “ferdige klær”. Ifølge Handelsloven av 1933 kunne man ikke selge “ferdige klær” ved omførsels- eller torghandel, og Anna var blitt observert da hun solgte to egenstrikkede gensere for henholdsvis 4 kroner og  4 kroner og femti øre. I retten kunne hun fortelle at hun hadde hatt fast tilhold på torget gjennom 10-12 år, og at hun kunne omsette egne strikkevarer for omkring 1 000 kroner i året. Fra politiet hadde hun fått opplyst at hun verken trengte handels- eller næringsbrev for å drive sin spøteforretning på torget. Hun mente at det var hele ti koner fra Vigrestad som solgte varene sine på torget, og nektet derfor å godta boten på 5 kroner, subsidiært 1 dags fengsel.

Karen Herigstad bekreftet dette, og forklarte at hun hadde “seld i minst tjuge år og va ei av dei fysste som fekk fast plass på torjå”. Ellen Sandved fra Brusand mente hun hadde drevet torghandel i over 40 år.

Byrettsdommer Var syntes nok dette var en problematisk sak. Retten kom til at ferdige klær rettslig måtte tolkes som ferdigsydde klær, altså konfeksjon, og ikke strikkede varer eller hjemmestrikkede gensere. Anna ble derfor frikjent, og kunne fortsette sin torghandlervirksomhet.

Spøtekonene fra Jæren er forlengst borte, men da jeg var i Stavanger i sommer la jeg merke til at det fortsatt selges strikkeplagg  fra torgboder. På den ene siden lå en bod med hjemmestrikkede sokker av ymse slag og utseende, tovede hatter og annet håndarbeid – en tradisjonell husflidsbod, med andre ord. Tradisjonene fra begynnelsen av forrige århundre føres videre, og gir forhåpentligvis klingende mynt i kassen.

På den andre siden var det også en bod med strikkevarer. Her finner man både konfeksjonsfremstilte lusekofter og håndstrikkede hodeplagg sammen med T-skjorter i norske farger og annet som turistene kan tenke  å kjøpe med seg. Koftene og strikkegenserne fremstår som tradisjonelle og typisk norske på avstand. Sannsynligvis er de produsert i Østen. På Jæren er de neppe laget. For turistene spiller det neppe noen rolle så lenge prisen er akseptabel.

I 2004 var det 62,8 prosent av oss som strøk, og i gjennomsnitt brukte vi 20 minutter pr. uke på denne typen husarbeid. De ivrigste av oss brukte hele fire timer pr. uke. Magefølelsen sier meg at kvinner stryker mye mer enn menn.

Glatte tekstiler har alltid hatt status, og lenge før strykejernet ble alminnelig hadde man andre redskaper som gjorde nytten. I forhistorisk tid brukte man nok glatte steiner. Egne glattesteiner eller gnisteiner som er laget av mørke brunt eller nesten svart glass, er kjent  fra vikingtiden, opplyser Harald Kolstad i boka “Gamle redskaper små antikviteter”. Glattesteinen er sirkelrund, og har en diameter på  8 – 9 cm. Den flate siden ble holdt i hånden, mens den runde siden ble gnidd mot tøyet. Slike steiner ble produsert ved glassverk i hele Norden, og de ble særlig brukt til å gjøre fintøyet staselig. Sømglatter er enda et navn, da steinene var fine til å glatte på sømmene.

Slikjekjaken var mye brukt i Hallingdal, på Voss og i Hardanger. Det er kjevebeinet fra ei ku som er mellom 20 og 25 cm langt, kokt i lut og tørket i solskinn før bruk. Etter lang tids bruk ble kjevebeinet blankt og glatt. Da egnet det seg til å glatte ut skjorter og lintøy. Ifølge Ivar Aasen betyr slikje  å glatte, polere eller stryke. På Island heter det å slikja. Redskapet var i bruk helt opp mot siste krig.

Også mangletreet ble brukt til å rulle og glatte tøy. Plaggene ble dynket med vann og lagt rundt en stokk. Så ble mangletreet rullet over. Det kunne være tungt arbeid å glatte tøy på denne måten, fordi man måtte legge hele tyngden sin på når man rullet stokken fremover.

Redskaper var svært ofte friergaver. Derfor er mangletrær som regel svært vakkert dekorert med utskjæringer i forskjellige teknikker. Håndtaket har oftest form som en hest. Det ga et godt håndtak å holde i, men skulle også signalisere fruktbarhet og styrke. Da rullene kom kunne man arbeide med større mengder tøy uten å bruke så mange krefter.

På 1920-tallet begynte de elektriske strykejernene å bli populære. Strykejern var faktisk et av de første elektriske apparater man investerte i. Tidligere hadde man tunge smijernsjern.  De eldste er laget av ett stykke og hele jernet ble varmet opp i grua. Siden fikk jernene en løs bolt som måtte bli rødglødende før man kunne begynne å stryke.

En mindre og hendigere variant var pipejernet, som kunne skrus fast i en bordplate. Også de hadde en løs bolt som ble varmet i grua. Gjenstandene som skulle glattes, for eksempel silkebånd, blonder, mansjetter og snipper ble så dratt frem og tilbake over pipen. Denne typen jern var også nødvendig for å stryke og stive de gammeldagse pipekravene. Dette var en mote som oppstod på 1500-tallet. Helt frem til omkring 1980 ble slike krager brukt av norske prester.

I dag er utvalget av strykejern enormt. Damp gjør arbeidet lettere, og man trenger ikke dynke tøyet før man går i gang. Og det er i dampfunksjonene finessene ligger. Dampstøt og dampgenerator er nye ord forbrukerne må forholde seg. Prisen på jernet avhenger blant annet av hvor stort damptrykk man vil ha.

Ironman er en oppblåsbar sak som ifølge produsenten Siemens kan eliminere tiden foran strykebrettet. Det er en automatisk skjortestrykemaskin til hjemmebruk. Fuktige skjorter og bluser trekkes over jernmannen, og så strømmer varm luft gjennom plagget. Tøyet tørker samtidig som det blir helt glatt på mindre enn ti minutter, hevder produsenten. 15 ulike programmer gjør at vare stoffer som silke, viskose og lin behandles skånsomt. Husmorvikaren er imidlertid ingen billig fornøyelse.  Ca. 10 000 kroner må du ut med.

Her i Norge har de fleste av oss et noe mer andektig forhold til flagget. Vi som har gått i speider’n har i alle fall lært å behandle det med ærefrykt. Det må for all del ikke ned i bakken. Derfor synes vi også det blir litt vanskelig å sitte på det eller eller ha det rundt oss. I amerikanske oppskriftsbøker hører gjerne flagget med, enten man syr, strikker eller hekler. Hos oss hører det til sjeldenhetene.

(Mønster til dette hekleteppet finner du her >>)

Enkelte designere har imidlertid begynt å inkludere det norske flagget i sine kolleksjoner, og mange av årets russ har flagg på snekkerbuksene sine. Det til tross for at det norske flagget på klær har kunnet bli oppfattet som et nazisymbol. I 2006 måtte den norske staten gå til sak mot det tyske firmaet bak merkevaren Thor Steinar. De nynazistiske bakmennene valgte å bruke det norske flagget som varemerke siden gamle nazisymboler er forbudt i Tyskland. Heldigvis begynte høyreekstremistene selv å boikotte disse klærne.

Jeg innbiller meg at Marius-genseren begynner å få noe av den samme statusen som stars and stripes har hos amerikanerne. Fargene er de samme som i flagget vårt. Mønsteret, som opprinnelig er hentet fra Setesdals-kofta, er nasjonalt. Og det er tydeligvis populært blant den yngre generasjon.  Tidligere har jeg skrevet om mariusmønstrede kosedresser. I går kunne man lese om mariusmønstrede Ut på tur-donger i Aftenposten.

Ut på tur-dong? Aldri hørt om det? Nå ja, det er kanskje ikke så rart. Datadong er et nytt begrep, funnet opp av seks gutter i tenårene. Guttene fra Larvik har gått til topps i konkurransen Ungt Entreprenørskap med sitt beskyttelseshylster for bærbare PC-er.

“Vi ble inspirert av iPod-sokken og ville lage noe som vi kunne identifisere oss med selv og som samtidig var nyttig. Alle elevene i videregående skole har bærbar PC, og maskinene trenger beskyttelse mot støt og fall. Det var utgangspunktet, nå har vi tre modeller i ulik design. En datadong til alle anledninger”, sier guttene til Aftenposten. Nå forhandler de med fabrikker i India og Indonesia om hvem som kan levere de beste ribbestrikkede modellene.

Guttene reiser i juli til Sardinia med sin Ut på tur-dong for å konkurrere med ungdom i tilsammen 36 land. Jeg blir sittende her å lure på hva det neste med mariusmønster blir. Gi meg gjerne en tilbakemelding hvis du vet om noe, enten det er fabrikkfremstilt eller håndarbeidet.

Det må ha vært omtrent samtidig at jeg strikket disse to hønene i bomullsgarn. Husker ikke helt hvordan jeg gjorde det, men på  den største har jeg lagt opp 20 masker på tre pinner (altså totalt 60 masker) – og så har jeg felt en maske i hver ende av de tre pinnene annenhver omgang til det er igjen 12 masker. Den siste halvannen centimeteren er strikket uten å felle. Nebb og kam er heklet og sydd på. Vil man gjøre noe lignende er det bare å leke seg frem.

Jeg laget også en eggevarmer. Den er strikket som en lue med fire kanter, men jeg har foret den med et småblomstret bomullstoff og bomullsvatt. De tre lagene er festet sammen med  bomullsgarn i mange forskjellige farger. Garnet er knyttet sammen med en botmannsknop, og så får tustene stå igjen som pynt.

Strikkegerilja og geriljastrikk

Geriljavirksomhet handler stort sett om å overraske. Ordet gerilja er opprinnelig spansk, og betyr liten krig. Ifølge Wikipedia blir det brukt om “væpna grupper som ikkje er del av eit statsapparat. Dei opererer med små, mobile og fleksible stridsstyrkar, som ofte vert kalla «celler», uten noka fastsett frontlinje.”  Geriljakrig er dessuten en av de eldste formene for assymetrisk krigføring, ofte omtalt som terrorisme.

Særlig krigersk er jeg ikke, men jeg har stor sans for ulike former for håndarbeidsgerilja. Guerrilla knitting begynte for flere år siden. En fontene i Paris, et trafikkskilt i Stockholm, et tre i Los Angeles, et gjerde i New York og en buss i San Salvador ble plutselig utstyrt med strikkede detaljer. Statuen av Lenin i Fremont fikk eksempelvis røde akrylvotter. Selv husker jeg godt mitt første møte med geriljastrikk. Det var et rekkverk på Arlanda. Det hadde fått et trekk i ullgarn, utformet som en samisk strikkevott.

Kanskje hadde strikkerne fått lov til å installere strikkekunsten på Arlanda, men geriljastrikking handler svært ofte om å dekorere det offentlige miljøet i nattens mulm og mørke. (Eksempelbilder finnes blant annet på bloggen Deputydog og på Flickr.)

Selv har jeg liggende noen morsomme prøvelapper som jeg gjerne skulle prydet det offentlige rom med, men foreløbig har jeg ikke hatt mot nok. Jeg ser for meg at trærne utenfor kulturhuset i Asker sentrum godt kunne få litt ekstra pynt i vinterhalvåret. Men så langt har jeg altså ikke kommet. Hvis jeg imidlertid skulle skeie ut, lover jeg å legge ut noen bilder av kunstverket.

Geriljabroderi

Foreløbig har jeg nøyd med med å geriljabrodere. Det er en snillere form for geriljavirksomhet. Å skrive stygge ord på veggene i det offentlige rom kunne ikke falle meg inn, men jeg har dekorert både hus og hytte med oppsiktsvekkende broderier. Det har vært utrolig morsomt å kombinere vågale og mindre pene uttrykk med sirlige korssting.

På hytta  henger dette bildet. Kragerø kommune innførte den usosiale eiendomsskatten for et par år siden. De har allerede klart å heve promillesatsen én gang. Tviler på om de gir seg før de når maksimal skattesats. Flere geriljabroderier finner du forøvrig i boken Geriljabroderier – Guerrilla Embroideries.

Hespetreet er et nyttig redskap man bruker når man har spunnet garn og skal lage et hespe eller en hesple. Begrepet brukes i dag mest i overført betydning, og betyr da ifølge ordboken en arg, umedgjørlig kvinne.

Ifølge Wikipedia består den eldste og enkleste typen  av en stang i midten med lett buet tverrtre ytterst i hver ende. Garnet legges om tverrarmene, mens hespetreet svinges med hånden sånn at det lages en hespel. I tidens løp ble denne gamle typen erstattet av et roterende redskap som er brukt helt opp til vår tid. Det nye hespetreet besto av en oppstående stang på fot med fire armer i et kryss festet oppe på siden sånn at det roteres vertikalt. Det ble drevet av et lite håndtak.

Mange forveksler en garnvinde med et hespetre. Garnvinde  brukes for å vinde av en hespe til et garnnøste. Nyere modeller kan ofte slåes opp eller ned som en paraply.

Det selges nesten ikke garn i hesper lenger. Alt kommer ferdig i nøster. Når så du forresten sist en mann som måtte holde garnet mens fruen nøstet? Da jeg vokste opp var det slett ikke uvanlig.

Jeg ser at flere har begynt å samle på grytekluter. Det finnes mye fascinerende. Oppskriftene i ukebladene var mange, og kreativiteten har blomstret i de tusen hjem. Men selv om det finnes mye morsomt, for eksempel grytekluter formet som små søte dukkekjoler, er slett ikke alt like brukbart. Hvis altså hensikten er å unngå brannsår.

Kanskje var ikke det så viktig? Kanskje er det ikke så viktig i dag heller? Noen nye grytekluter skaper fornyelse på kjøkkenet, og muligens er vi mer opptatt av det estetiske enn av det praktiske.

Inspirert av Maria Johanssons heklede grytekluter med teksten Fuck the diet og mine egne aggressive korsstingsbroderier har jeg laget et par nye grytekluter av det mer solide slaget. De to tekstene hører selvfølgelig sammen. Jeg mener vi bør gjøre en innsats for å øke folketallet her i Nord-Europa.

En gaveidé til de nygifte?  Blås i oppvasken: Fuck for babies!