Allerede dag to fant vi frem til Purl i Soho, en butikk jeg hadde sett annonser for i utenlandske strikkemagasiner. Adressen er 459 Broome Street, som er et par kvartaler rett vest for Broadway. Inngangspartiet var beskjedent, men innenfor døren fant vi en lang, smal og velassortert forretning. To tredjedeler av den ene langveggen var dekket med garn. Innerst var det patcwork-stoffer. Langs den andre veggen var det foruten kasse blant annet strikkepinner og diverse syutstyr. På små bord i midten var det fristelser av ulike slag, for eksempel tynt, tynt ullgarn med perler.

Strikkeprøver av de ulike garntypene.

Håndspunnet garn med relativt mange effekter er morsomt å se på, men vanskelig å vite hvordan man skal utnytte. Jeg prøvde å finne frem til kvaliteter vi ikke har hjemme, og plukket blant annet frem 400 gram lekkert, himmelblått blankt mercerisert bomullsgarn. På jakt etter silke endte jeg opp med et merkelig garn som lignet på bendelbånd, samt noen spoler brodergarn. Også her holdt jeg meg til blå nyanser. Ullgarnet med perler måtte jeg selvfølgelig også ha et par hesper av… Jeg kjøpte også med en rundpinne og en heklenål av det grandiose slaget. Heldigvis er dollarkursen svært lav akkurat nå.

Etter butikkbesøket spiste vi lunch på en liten restaurant i nærheten. Jeg tok opp siste utgave av Vogue Knitting, og straks kom vi i prat med et par svært elegante damer som også strikket.

Annie & Co ligger i 1325 Madison Ave, et par-tre kvartaler fra Guggenheimmuseet ved 5th Ave / E89 St. Forretningen har en stor strikkeavdeling i første og en like stor avdeling med broderier i andre. Butikken virket ikke like sofistikert som Purl, men utvalget syntes enda bredere. Å komme inn her var som å komme inn i forretningen som er beskrevet i boken “Fredagsstrikkeklubben” av Kate Jacobs. Også her var det garn fra gulv til tak, men midt i rommet stod det et stort bord – og rundt satt noen damer og strikket. En av dem hadde akkurat vært i Norge, og det var lett å finne tonen.

- Hva kan jeg hjelpe deg med, er det noe spesielt du er på jakt etter? I denne butikken fikk jeg god hjelp, og det var fristende å spørre om de hadde silke.  Og det hadde de selvfølgelig; i de herligste farger, både med og uten perler. – Det er bare å lete i hyllene. Her oppe har vi ett nøste av hver farge, men vi har et stort lager i kjelleren.

Når man ikke helt vet hva man skal bruke garnet til og heller ikke aner hvor mye man trenger, er det vanskelig å velge. Men jeg endte opp med ulike rosa nyanser, og kjøpte to nøster av hver farge. Garnet kostet selvfølgelig en formue, men det er sjelden man finner så eksklusivt garn hjemme.

Hvis jeg skulle trenge mer, kunne jeg bare bestille på nettet, fikk jeg vite. Det var ikke noe problem å sende til Europa.

Utvalget av håndarbeidstidskrifter var også stort, og det første jeg grep tak i for å studere nærmere hadde en artikkel av Annemor Sundbø – og handlet om tradisjonsstrikk fra Setesdal. Verden er jammen ikke stor. For øvrig kan jeg anbefale tidsskriftavdelingen i Barnes & Nobles som ligger på Union Square hvis man er på jakt etter blader om strikking, hekling og lappeteknikk.

Flyselskapenes bagasjegrenser setter en effektiv stopper for hvor mye man kan kan bidra med for å få amerikansk økonomi på fote igjen. Jeg kunne godt besøkt en ny strikkebutikk hver dag, men både av hensyn til min datter og lommeboken var det sannsynligvis nok med to dypdykk denne gangen.

Selv bestilte jeg boken på Amazon, og det tok bare noen dager før jeg hadde den i postkassen her i Norge. Har du lyst til å se flere bilder, kan du bla i boken her. Også på Facebook ligger det noen bilder.

Jeg er særlig imponert over hvordan Fiona Goble har klart å få frem små karakteristiske forskjeller på brudgommen, prins William, og lillebroren – den rødhårede prins Harry. Forøvrig kan man fryde seg over prins Philips og kronprins Charles’ ulike uniformsdetaljer og damenes kjoler og hatter. Dronning Elisabeth har fått blått antrekk, Camilla Parker-Bowles er i rødt. Bruden, Kate Middleton, er selvfølgelig kledd i hvit kjole, men hun har også fått silkesko, tiara og slør. Fornøyelig er også erkebiskopen som skal vie det unge paret.

Det var en gang, for lenge siden, at kongelige merkedager ble markert med en ny mynt eller en pent dekorert tekopp. Slik er det ikke lenger, skrev Dagens Næringsliv for et par uker siden i artikkelen Ullbryllup. Straks den kongelige forlovelsen ble annonsert i London i november ifjor, satte suvenirindustrien igang for fullt.  Analysebyrået Verdict spådde at salget av forlovelses- og bryllupsrelaterte suvenirer kunne nå over 400 millioner kroner i Storbritannia alene, mens forskningsselskapet Centre for Retail Research antar at salget kan nå 1,8 milliarder kroner på verdensbasis. Internetthandel åpner for internasjonale kunder, og BBC skal sende vielsen verden over til milliarder av potensielle seere.

Mange vil ha et minne som skiller seg ut fra standardsuvenirene, og derfor har alt fra supermarkedkjeder og forlag til nyetablerte designere kastet seg på bølgen av kongelige produkter. Ifølge Dagens Næringsliv er dukker, rammer, askebegre, papirdukkesett og kopier av forlovelsesringen til salgs. Ikke alle følger hoffsjef lord Chamberlains anmodning om at suvenirene må følge god smak og være permanente og betydelige. Det uoffisielle suvenirmarkedet blomstrer om kapp med det offisielle, og man kan for eksempel få kondomer med bilde av det lykkelige paret.

I et marked som oversvømmes av mye dill er Fiona Gobles bok et hederlig og morsomt unntak.

På vei til jobb i går møtte jeg en glad gjeng fra Hadeland med nisseluer, setesdalskofter og selburoser i rikt monn. Det viste seg å være folkedansgruppen “Kjerringa med staven”. De var på vei til Kollen, men hadde først vært i TV-studio og danset. De stilte velvillig opp til fotografering, og det var helt greit at jeg la et bilde av dem på bloggen min.

I dagene som kommer vil mange av oss finne veien til Holmenkollen. Vi vil være med på moroa. Kongen foretrekker boblejakke i år også, men hva er det som gjør at vi andre leter frem møllspiste lusekofter, selbustrikkede strømper og gammeldagse ryggsekker før vi gir oss i vei? Er lusekofter og selbustrikk vårt nasjonale varemerke like mye som flagget i rødt, hvitt og blått?

Ja, jeg innbiller meg det. På vinteridrettsarrangementer ønsker vi å fortelle alt og alle hvem vi er og hvem vi holder med. Ingen skal være i tvil om at det er nordmennene vi heier frem i skiløypene. Nasjonalismen har sjelden så gode kår som når vi feirer OL og VM på hjemmebane. Lusekofter og selbustrikk blir vinterbunaden vi stolt viser frem. Hjemmestrikk er en del av vår norske identitet.

Selv om de færreste av oss kler oss ut som nisser til daglig, identifiserer vi oss likevel med de særnorske klærne. De gir blant annet positive assosiasjoner til hytteturer, påskesol og nyskrellet appelsin. Derfor har også en rekke kommersielle aktører valgt hjemmestrikk i annonsekampanjene sine i disse dager. Aller tydeligst ser vi det hos DnBNoR. De profilerer Norges største bank fra A til Å med en rekke herlige nordmenn i like herlige strikkeplagg både på nett og papir. Også hele Oslo Sentralstasjon er tapetsert med bildene fra kampanjen. Vi kjenner blant annet igjen OL-genseren fra 1994 designet av Margaretha Finseth, men også Marius er med.

Tine har også valgt strikkegenser, ryggsekk og norsk flagg når de skal profilere sin Gudbrandsdalsost. “Vi er litt rare, vi”, står det i annonsen. “Når det er som kaldest, tiner vi opp. Hoier og heier og kjenner blodet bruse, selv i femten minus. Og skulle heltene smøre seg bort i sporet, gjelder det å ha smurt riktig i sekken. For eksempel nybakt brød med brunost på. Kanskje noe av det som gjør oss nordmenn til nordmenn?” Ja. Absolutt!

Heia Norge!

Jeg er ikke helt sikker på om min mor visste hva hun hadde sagt ja til da jeg troppet opp med garn og pinner nummer 2!

Vi måtte eksperimentere for å finne ut hvor mange masker vi skulle legge opp, og regnet oss frem til at det måtte bli 504  masker. Det er mer enn dobbelt så mange som med ordinært gensergarn. Mor satte energisk i gang med lys vrangbord og etterhvert mørke åttebladsroser, så bytte til mørk bunn, noen enkle border og til slutt lus. Men da arbeidet målte ca. 20 cm var vi helt enige om at dette ble alt for stort.

Det var ikke annet å gjøre enn å begynne på nytt. Jeg hadde rikelig med garn, så det var ikke nødvendig å rekke opp. Kanskje blir det påbegynte arbeidet en herregenser siden…

Da bolen var ferdig måtte min mor kaste inn håndkleet. Hun fikk for vondt i skuldrene av å strikke, og måtte gi opp. Derfor har genseremnet ligget godt bevart i kamfertreskista hennes i alle år. Heldigvis har den overlevd både flytting og diverse ryddeprosjekter.  I jula kom jeg til å spørre etter den, og nå har jeg fått den med meg hjem.

Jeg har multistrikket i hele desember for å bli ferdig med julepresanger til mine barn. Det var et vellykket prosjekt, for ingen oppdaget hva jeg holdt på med. Jeg er fortsatt ikke helt ferdig med mitt eget oransje skjerf som jeg begynte på tidligere i høst, men det gamle kofteemnet ble plutselig mer spennende. Jeg har derfor sydd maskinsøm i sidene til ermer, klippet opp og plukket opp masker til første erme.

Denne gang bestemte jeg meg nemlig for å strikke ermene feil vei; fra bolen og ut. Det er fordi jeg synes det er så kjedelig å strikke ermer. Det blir som å starte helt på nytt. Attpå til må man gjøre det to ganger. Er dette et vellykket eksperiment, kommer jeg helt sikkert til å gjøre det flere ganger. Så langt har det gått strålende. Det var mer enn 200 masker øverst, og de første omgangene gikk sakte, men en annen fordel ved å begynne øverst er at man feller masker i stedet for å øke. Etter hvert som det blir færre  masker på pinnen, går det fortere og fortere.

Min mor strikket litt løsere enn jeg gjør. Jeg har derfor valgt å gå over til pinne 2,5. Det er ingen ulempe, for det er litt mer å holde i. Pinner nummer 2 blir fryktelig tynt til et så stort og etter hvert ganske tungt arbeid.

Nå er det store spørsmålet: Orker jeg å fullføre genseren i vinter, eller blir dette et evighetsprosjekt?

Den første duken jeg fikk er en kvadratisk duk, kjøpt ferdig påtegnet på Striestuen for en god del år siden. Mønsteret er svensk, og motivet er lysestaker med tente lys, hjerter, naive engler og små halmbukker sydd med kontursting og plattsøm på en naturfarget relativt tettvevet linbunn. Kunststykket er kantet med røde bomullsbånd. Duken må frem hvert eneste år. Det blir ikke jul uten.

Den andre duken dukket overraskende opp under juletreet noen år senere. Det er en mye større sak som dekker hele kjøkkenbordet. Hvor mønsteret stammer fra er jeg usikker på, men jeg har en mistanke om at det er dansk. Motivet er ulike nisser i rødt. Også her er det sydd på en relativt tettvevet linbunn.

I dag er de tekstile teknikkene, som jeg har skrevet tidligere, for spesielt interesserte. Fortsatt tiltrekkes vi av mønstre med nisser, dombjeller, engler og hjerter, og gjennom ukebladene får vi tilbud om gjør-det-selv-pakker. Men man kan jo undres over vitsen med å svette over nål og tråd når man kan kjøpe ferdig håndbrodert for nesten samme prisen. Juleduker og løpere med norske og nordiske motiver syes i dag av flittige fingre i Østen.

Duken som svigermor har sydd er mye eldre enn de andre to, minst 30 – 40 år, kanskje 50 – 60. Stoffet er finere og litt lysere, broderiene mer fargerike. Motivet er julekurver i rødt og hvitt, granbar og kongler samt tente lys.

Hvit linduk på matbordet hørte med allerede i middelalderen. Men først på 1600-tallet kom slike vevnader i alminnelig bruk hos borgerskapet. Store bordduker med tilhørende servietter i raffinerte damaskmønstre ble importert fra Holland, og var selvfølgelig dyrbare statussymboler. Blant motivene var våpenskjold og initialer, men også  stridsscener, allegorier, mytologiske- eller bibelske scener ble avbildet. Disse dukene ble laget av profesjonelle og svært dyktige vevere som mestret materiale og teknikk. På 1800-tallet – kanskje også på 1700-tallet – ble det vevd dreiels- og damaskduker også på norske gårder. Linen var ofte hjemmedyrket, og det lå adskillige arbeidstimer bak et slikt produkt. Men mønstrene var som regel langt enklere enn de som spesialutdannede håndverkere på kontinentet hadde produsert i metervis. Når en nyvasket, glattrullet, skinnende blank linduk lå på bordet julaften, kunne husfruen likevel og med rette være stolt av sitt produkt. Ettersom fabrikkvevene kunne fremstille slike produkter billigere og billigere, kunne flere og flere pynte bordet med duk når det var høytid. Fortsatt forbindes hvit duk med noe staselig. Men de siste ti – tyve årene har flere valgt å pynte bordet med kulørte duker, da helst i en av julens farger: rødt, blått eller grønt.

Denne lille bamsen har fått en rød fanatrøye i miniatyr og nisselue.

Vi sier lusekofte og setesdalskofte, men strikkeplaggene fra Fana utenfor Bergen kalles lokalt for trøyer. Jeg prøver å holde meg til dette begrepet selv om det glipper innimellom. Karakteristisk for dette fascinerende plagget (som jeg skal prøve å skrive mer om siden) er at lusene er regelmessig plassert i striper. I tillegg finner man som regel en rutebord nederst og en stjernebord oppe eller nede. Det er ikke lett å få med alle detaljer når man skal lage et miniatyrplagg, men her gikk det ganske greit.

Oppskrift fanatrøye:

Rødt og hvitt garn som passer til pinner nr. 3

Bol: Legg opp 95 m på rundpinne. Strikk vrangbord frem og tilbake 1 r 1 vr 6 omg. Sett de fire første og de fire siste m på en hjelpetråd. Fortsett med glattstrikking rundt etter diagrammet nederst. Strikk til arbeidet måler 17 cm, og fell av. Pass på at mønsteret blir likt på hver side av midtmasken.

Ermer: Legg opp 30 m jevnt fordelt på 4 pinner, og strikk vrangbord 1 r 1 vr 6 omg. Fortsett med glattstrikking etter diagrammet. Øk 2 m på undersiden av ermet hver 6. omg. Strikk til ermet måler 19 cm (tilpass eventuelt lengden til bamsen / dukken som skal ha plagget). Strikk belegg 3 omg. vr og fell av.

Montering: Mask sammen på skuldrene. Bruk symaskin og sy siksaksøm på hver side av midtmasken foran, og i sidene til ermer. Klipp opp. Plukk opp maskene fra hjelpetråden og strikk stolpe 1 r 1 vr på hver side. Lag fire knapphull, det første etter 2 cm, i den ene stolpen slik: Fell de to midterste m. Legg opp to nye på samme plass neste omg og fortsett med rette og vrange m. Sy stolpen fast til bolen. Plukk opp tilsammen 40 m rundt halsen og strikk krave på samme måte 1 r 1 vr 6 omg. Sy i ermene. Skjul sømmene ved å sy fast belegget.

Oppskrift nisselue

Materialer: Rødt ullgarn, pinner nr. 3

Legg opp 80 m fordelt på 4 pinner. Strikk vrangbord 1 vridd r og 1 vr 6 omg. Fortsett med glattstrikking til arbeidet måler 8,5 cm.

Felling:*Pinne 1: Strikk 2 m r, strikk 2 m r sammen, strikk pinnen ut. Strikk pinne nr. 2 til det er 4 m igjen på pinnen, strikk 2 m vridd sammen, strikk 2 m. Strikk tredje og fjerde pinne på samme måte som pinne 1 og 2. Strikk fire omganger glattstrikking.*

Gjenta fra * til * til det er 2 m igjen på hver pinne. Klipp av tråden, og trekk den gjennom maskene. Fest godt. Lag en liten dusk i toppen av luen.

Ifølge Gatemagasinet Asfalt var dette kvinner fra Jæren, nærmere bestemt Vigrestad og det nærmeste nabolaget. De svært staute og godt stappede kvinnene var stuttvokste og brede over baken; det spøtekonene savnet i høyden tok de igjen i bredden, heter det i artikkelen.

Foto: Rogaland Avis / gjengitt med tillatelse fra Stavanger Byarkiv.

Jeg husker godt at de ferme kvinnene solgte selbumønstrede strømper og ribbestrikket undertøy (to rett og to vrang). Som 18-åring synes jeg ikke det var veldig sexy, men jeg angrer svært på at jeg ikke tok bilder av kvinnene foran bodene. Det finnes imidlertid noen bilder fra Rogaland Avis i Stavanger byarkiv. Her kan man blant annet se en godt påkledd jærkone kle opp en turist i mønstret kofte.

Tradisjonen med å selge hjemmestrikkede varer på torget i Stavanger stammet sannsynligvis fra begynnelsen av 1900-tallet. I desember 1934 sto Anna Odland fra Vigrestad tiltalt i byretten for å ha solgt “ferdige klær”. Ifølge Handelsloven av 1933 kunne man ikke selge “ferdige klær” ved omførsels- eller torghandel, og Anna var blitt observert da hun solgte to egenstrikkede gensere for henholdsvis 4 kroner og  4 kroner og femti øre. I retten kunne hun fortelle at hun hadde hatt fast tilhold på torget gjennom 10-12 år, og at hun kunne omsette egne strikkevarer for omkring 1 000 kroner i året. Fra politiet hadde hun fått opplyst at hun verken trengte handels- eller næringsbrev for å drive sin spøteforretning på torget. Hun mente at det var hele ti koner fra Vigrestad som solgte varene sine på torget, og nektet derfor å godta boten på 5 kroner, subsidiært 1 dags fengsel.

Karen Herigstad bekreftet dette, og forklarte at hun hadde “seld i minst tjuge år og va ei av dei fysste som fekk fast plass på torjå”. Ellen Sandved fra Brusand mente hun hadde drevet torghandel i over 40 år.

Byrettsdommer Var syntes nok dette var en problematisk sak. Retten kom til at ferdige klær rettslig måtte tolkes som ferdigsydde klær, altså konfeksjon, og ikke strikkede varer eller hjemmestrikkede gensere. Anna ble derfor frikjent, og kunne fortsette sin torghandlervirksomhet.

Spøtekonene fra Jæren er forlengst borte, men da jeg var i Stavanger i sommer la jeg merke til at det fortsatt selges strikkeplagg  fra torgboder. På den ene siden lå en bod med hjemmestrikkede sokker av ymse slag og utseende, tovede hatter og annet håndarbeid – en tradisjonell husflidsbod, med andre ord. Tradisjonene fra begynnelsen av forrige århundre føres videre, og gir forhåpentligvis klingende mynt i kassen.

På den andre siden var det også en bod med strikkevarer. Her finner man både konfeksjonsfremstilte lusekofter og håndstrikkede hodeplagg sammen med T-skjorter i norske farger og annet som turistene kan tenke  å kjøpe med seg. Koftene og strikkegenserne fremstår som tradisjonelle og typisk norske på avstand. Sannsynligvis er de produsert i Østen. På Jæren er de neppe laget. For turistene spiller det neppe noen rolle så lenge prisen er akseptabel.

Jeg har tillatt meg å leke litt med det tradisjonelle Marius-mønsteret. Det går selvfølgelig an å bruke fargeblyanter og rutepapir når man ønsker å være kreativ, men jeg har investert i dataprogrammet Cross-Stitch-Professional-Platium som egner seg like godt til strikking som til broderi. En gratis prøveversjon ligger tilgjengelig på nettet. Gratisversjonen gir imidlertid ikke anledning til å lagre eller skrive ut egne mønstre.

Programmet finnes på dansk, og heter da Broderi standard. Det kan bestilles fra Scandinavisk Korssting Center for ca. 560 danske kroner pluss porto. Selv er jeg godt fornøyd med programmet. Det kan til å begynne med virke noe uoversiktlig, men det ligger både en kort kom-i-gang beskrivelse og en fullstendig bruksanvisning på nettet.

De første som lekte med det tradisjonelle mønsteret var Arne Nerjordet og Carlos Zachrison, bedre kjent som Arne og Carlos. De byttet ut den tradisjonelle kross og kringleborden – som er hentet fra setesdalsgenseren – med spaceinvadors. Genseren ble blant annet brukt i en Tine-reklame. Nå har Arne den på seg på forsiden av parets nye bok; en av årets virkelig store bestselgere: “Julekuler” fra Cappelen Damm.

Inspirert av Arne og Carlos har jeg laget mitt eget spaceinvader-mønster:

Mønsteret ble godt mottatt av familiens yngre garde, særlig 20-åringen. Jeg har også laget en versjon med Pacman:

Man kan erstatte den tradisjonsrike borden med hva som helst. Vil man være litt mer sveisen i moteveien, kan man jo for eksempel bytte ut kross og kringle med Coco Chanel-logoen:

Jeg har også latt meg inspirere av Moods of Norway, og har laget en Marius-genser med den kjente Moods of Norway-traktoren:

Helt til slutt har jeg laget en variant med skogens konge. Det er kanskje ikke den Morten minstemann ønsker seg, men en slik ullgenser kan jo kanskje være noe for noen av landets mange elgjegere …

PS: Det er mange som gjerne vil ha mønster til genser. Det har jeg dessverre ikke laget. Foreslår at dere kjøper et vanlig mariusmønster og bytter ut diagrammet. Dere må bare passe på at maskeantallet stemmer.

Selv om jeg har mange baller i luften, er jeg ganske flink til å avslutte det jeg begynner på. Akkurat nå strikker jeg på et nytt skjerf av lekkert, mykt, orange alpakkagarn. Når jeg ønsker meg et nytt skjerf, går jeg heller innom en garnforretning enn å tråle rundt på et kjøpesenter etter noe jeg vet de ikke har. Jeg har klare krav til kvalitet, og har allerede sett for meg hva slags farge(r) det må være.

Fjorårets kombinerte skjerf og sjal var ribbestrikket i turkis. Denne gang ble det orange. Kanskje blir det også litt rødt i den ene enden… Det får tiden vise. Jeg holder meg fortsatt til ribbestrikk; da blir skjerfet likt på begge sider.

Oppskriften er enkel:

Garn: Tynn Alpakka orange nr. 134

Pinne nr. 4,5

Legg opp 105 masker. Strikk *5 rett, 5 vrang* pinnen ut. Avslutt med 5 rett. Strikk omvendt tilbake (*5 vrang, 5 rett* pinnen ut, avslutt med 5 vrang). Fortsett til ønsket lengde.

(Ett nøste a 50 gram holder til ca. 33 cm)

Jeg har ikke tro på strenge dietter. Har vi brukt lang tid på å bygge opp fettreserver klarer vi ikke å fjerne dem i løpet av en uke eller tre. Vi kan ikke leve resten av livet på grapefruktjuce eller slangeagurk.

Kjære medsøstre: Fuck the diet. Dropp slankekurene. Det eneste som nytter er å spise mindre porsjoner.