Hvilken bunad kan man velge?

Svært mange kvinner på vestkanten synes å ha røtter i Telemark. Telemarksbunader blir da også gjerne kalt Oslo 3-bunader. Jeg skjønner hvorfor: Bunadene er fargesterke og vakre med mye dekor og utsøkte broderier på skjortene. Derfor blir de også kostbare. I Telemark har det også tradisjonelt blitt brukt mye penger på sølvtøyet til klesdrakten. Et komplett antrekk koster derfor flerfoldige tusenlapper. Noen ser på det som investering, andre gleder seg over å kunne iføre seg det de mener er landets aller fineste stas – og noen slår to fluer i ett smekk.

Beltestakk fra Telemark

Selv har jeg fått meg hytte i Kragerø. Det bør vel kvalifisere for å velge beltestakk? Min svigermors familie var dessuten fra Langesund. Mine barn må i hvertfall kunne velge bunad fra Øst-Telemark hvis de skulle ønske det?

Beltestakk fra Telemark

Jeg er født på Asker fødehjem, og oppvokst i Heggedal – mindre enn tre minutter fra barndomshjemmet til a-ha-stjernen Morten Harket (han er et år eldre enn meg, men vi gikk  på søndagsskole sammen) og en kort kilometer fra Anders Lange.

Fra Røykenveien, Heggedal 17. mai 1961

Etter gymnaset flyttet jeg til Stavanger og bodde der i to år. Så ble det et år på Sørumsand før jeg ble bæring. I 1989 flyttet jeg tilbake til Asker. Jeg holder til på Øvre Båstad, som ligger i akkurat passe gangavstand fra sentrum. Askerbunad,som også kronprinsparet har fått seg, kan jeg selvfølgelig velge! For 30 år siden synes jeg Asker-bunaden var utrolig kjedelig, men i dag synes jeg den har mange flotte kvaliteter. Jeg liker spesielt godt stakkestoffet med den røde kanten nederst. Rogalandsbunad eller bunad fra Romerike kunne jeg kanskje også forsvare å bruke? Jeg har jo tross alt bodd der. Eller kan jeg ikke det?

Bukseseler, hosebånd, silkeskjerf og vest til Askers herrebunad.

Det er slett ikke uvanlig å velge bunad fra mors eller fars hjemsted. Begynner jeg å analysere min geografiske bakgrunn, blir alternativene mange. Min mor er fra Røyken i Buskerud. Det var også min mormor. Buskerudbunaden er et klart alternativ?  Det er kanskje også bunaden fra Sunnfjord, siden min morfar  kom fra Løkkebø i Flora kommune? (Min fetter Lars har kartlagt slekten tilbake til 1775.) Min far var fra Vestre Toten. (Jeg har aldri helt konkludert; er jeg vill halvtotning eller halv villtotning?) Totenbunaden har aldri vært blant mine favoritter, men den er vel et klart alternativ? Farmorslekta kom fra Nordre Land. Altså bør jeg også kunne velge Landings-bunad? Jeg har også familie på den andre siden av Mjøsa, men vet ikke hvor farfar-slekten egentlig kom fra. Min mormors mor var imidlertid fra Helgøya i Ringsaker. Hedmarkinger har også mange drakter å velge mellom, og en av dem kunne kanskje være noe for meg?

Interessen for tekstiler og tekstile tradisjoner er stor. Det påvirker også. Folkedraktene, som har sitt utgangspunkt i gamle drakttradisjoner, fascinerer mer enn rekonstruerte eller komponerte bunader. Det betyr ikke at noen bunader er finere eller bedre enn andre. Romeriksbunadens broderier er vakre, men hovedelementene er hentet fra ei løslomme, et hestedekken og et par sko. Bunaden er inspirert av elementer ved draktskikken på Romerike, men viser ikke hvordan noen har gått kledd i ei bestemt tid.

Tilfeldigheter gjorde at jeg fikk bunad fra Voss i 1976. Det har jeg skrevet om i innlegget Bunad – eller ikke – 17. mai. Det var min mors kusine som sydde den. Min morfar, som var rallar i sin ungdom, bodde på Voss en kort periode i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Men det er vanskelig å svare når folk spør: Hvorfor har du bunad fra Voss, du da? Riktignok har jeg vestlandsblod i årene, men det er tynt. Vossablodet er syltynt.

Rutaliv og rondastakk til venstre, Gausdals-bunad og pikebunad fra Voss.

For ti – tolv år siden sydde jeg meg rutaliv og rondastakk. Jeg har ingen aner i Gudbrandsdalen. Det er ikke like mange som spør hvorfor jeg har valgt denne drakten, den er på mange måter blitt en nasjonaldrakt, men jeg forsvarer meg med at den er fra Oppland, og i Oppland har jeg jo røtter! Men det burde være unødvendig å skulle forsvare valget.

Mange har som meg en en sammensatt og spredt familiebakgrunn, og vi flytter stadig på oss. Bunad er i tillegg en stor investering. Jeg synes det er viktigere at man velger en bunad man liker enn den som er “riktig”. For hva er egentlig riktig?

Bunad – eller ikke – den 17. mai

Da jeg skulle konfirmeres ville jeg ikke ha bunad. Men året etter angret jeg. Heldigvis ville min mors dyktig bunadsyende kusine Ragnhild Brekke på Voss gjerne sy til meg. Jeg husker det var stor stas da hun kom med tog over fjellet for å montere bunaden våren 1976. Vi lo godt av begrep som “dossa”, et helt ukjent ord for en askermø den gang. Dossa er den lokale betegnelsen på foldeskjørtet i ull. Året etter var det min mors tur. Hun fikk staselig konebunad med svartsøm og sølvbelte. Dette gamle uskarpe bildet må være tatt i 1978 eller 1979.

I dag er det min datter som bruker pikebunaden fra Voss.

Da mine barn var små, sydde jeg bunader til dem. Og på slutten av 1990-tallet sydde jeg også rutaliv og rondastakk til meg selv. Jeg antar at bunadpolitiet ikke er så begeistret for at jeg tillater meg å bruke silkeskjerf i halsen på denne bunaden. Søljene er heller ikke oppskriftsmessige. Men jeg synes det ville være rart at silkeskjerf, som er brukt alle andre steder i landet, ikke skal ha vært i bruk i Gudbrandsdalen. Så jeg tillater meg denne lille fargeklatten selv om jeg sikkert irriterer mange.

Mine to bunader har vært brukt ved mange anledninger. Det har vært barndåp og konfirmasjoner, bryllup og jubileer. Og selvfølgelig har jeg vært stolt bunadbruker 17. mai. Likevel har jeg et ambivalent forhold til plagget. Jeg både liker og ikke liker å ha bunad på meg. Derfor har jeg også pyntet meg i annen stas nasjonaldagen.

Jeg er stolt av de nasjonale tekstile tradisjonene, og synes det er viktig å holde kunnskapen om dem ved like. Men jeg føler meg alltid veldig konete og uformelig i bunad. Nå er det noen år siden sist jeg brukte stakken, og tenker at i år skal jeg kanskje bruke den igjen. Jeg har derfor hentet den frem fra skapet. Selvfølgelig har den krøpet! Bunader har en lei tendens til å krype.

Ideene festes til papir

Jeg har skeiet ut økonomisk ved å gå til innkjøp av helt nye fargeblyanter. De kostet en hel liten formue, men nå var jeg lei restene etter diverse småbarnsaktiviteter. Jeg ville ha mine egne, og de skal jeg vokte vel.

Jeg er ingen kunstner, og er heller ikke veldig glad i å tegne lenger. Men av og til har jeg behov for å rable ned noen kreative tanker. Ideene er mange, og tidvis bobler det i hodet. Problemet er å rekke å utføre alt. Har jeg noen fargeblyanter for hånden kan jeg feste ideene til papiret før de  er borte igjen. Det kan også være lurt å teste ut på papiret hva som fungerer og hva som ikke fungerer – FØR man bruker timer på prosjekter som må rekkes opp fordi det ikke ble helt som tenkt.

Jeg lar meg også fascinere av farger og mønstre. Derfor har jeg tatt opp igjen en gammel last: Jeg klipper i blader og brosjyrer. Finner jeg noe jeg liker river jeg det ut eller henter saksen. Og så limer jeg det inn i min lille idé- og skissebok.

Jeg er ikke veldig pretensiøs på dette området. Det spiller ingen rolle om det ikke blir så pent. Dette er tankeskisser. Poenget er å rable ned ideene når de kommer rekende. Synes jeg noe av det er brukbar en uke eller tre senere, er det kanskje noe der jeg kan bruke flere krefter på.

Slik lager du bestemorruter

Bestemorruter, eller oldermorruter som noen foretrekker, kan lages på utallige måter. Det finnes hundrevis av varianter og oppskrifter, og dette er en av dem som brukes mest. Den må vel kunne kalles en klassisk bestemorrute:

Begynn med seks luftmasker og trekk sammen til en ring med en kjedemaske i den første luftmasken.

Den første “staven” lager du ved å hekle to luftmasker.

Ta så et kast på nålen, og stikk den inn gjennom ringen av luftmasker. Dra tråden til så det blir tre masker på nålen.

Fullfør staven ved først å hekle gjennom de to nederste maskene, deretter de to øverste.

Lag en stav til på samme måte. Du har nå fått en gruppe på tre staver. Hekle så tre luftmasker.

Fortsett med tre ny staver gjennom luftmaskeringen.

Deretter tre nye luftmasker, tre staver, tre luftmasker, tre staver og tre luftmasker. Avslutt med en kjedemaske øverst i den første staven. Klipp av tråden og trekk igjennom. Du er nå ferdig med første runde.

Nå er du klar for runde nummer to. Start med å feste den nye tråden: Stikk nålen gjennom luftmaskebuen, og dra tråden gjennom. Dra så begge trådene gjennom masken så det blir en renneløkke. Fortsett videre med bare den ene tråden. Hekle den første “staven” av to luftmasker, deretter én vanlige stav.

Hekle så en luftmaske før du fortsetter med tre staver, tre luftmasker og tre nye staver i hjørnet.

Fortsett videre på samme måte. En luftmaske, deretter tre staver, tre luftmasker og tre staver. Gjenta til du er helt rundt.

Avslutt med tre luftmasker i hjørnet og én stav (slik at det blir tre tilsammen i den siste gruppen) før du klipper av tråden og trekker den igjennom øverst i den første staven på denne runden.

Slik kan du fortsette runde etter runde. Om du vil ha to, tre, fire eller fem runder bestemmer du selv.

Alle trådene må festes godt. Bruk en stoppenål eller kanavanål og sy frem og tilbake i luftmaskebuene. Da blir tråden helt usynlig.

Noen velger å dampe lappene eller spenne dem opp før de monteres sammen. Andre velger å gjøre hele arbeidet ferdig før det etterbehandles.

Hvordan du hekler lappene sammen til slutt har jeg skrevet om tidligere. Se her>> Lykke til!

Minst 1400 tråder å feste

Jeg har foreløbig avsluttet mitt lille hekleprosjekt. Har kommet til at jeg har mer enn nok av store uhåndterlige tepper, og at jeg denne gangen skulle nøye meg med noe som var litt mindre. Det kan være jeg ombestemmer meg, men hvis jeg ikke lager avslutningen for avansert, er det jo egentlig bare å fortsette med noen nye rader. Akkurat nå er det ti bestemorruter i bredden og 14 i lengden, og teppet måler i overkant av 1 m x 1,4. Ser ikke bort fra at ideell lengde ville innebære fire rader til, altså 40 lapper… Teppet skal testes ut i praksis før jeg bestemmer meg.

Utålmodig som jeg er, valgte jeg å hekle sammen bestemorrutene FØR jeg festet trådene. Med andre ord: Det er en stor jobb som gjenstår. Jeg har kommet til at det er minst ti tråder i snitt pr. rute som må festes møysommelig med nål. Det blir mer enn 1400 tråder, det…

Gardinsøm uten søm

Ferdigsydde gardiner fra Ikea måtte legges opp. I pakken fulgte det med limbånd. Alt man trengte var et strykejern.

I utgangspunktet var jeg skeptisk; jeg er tross alt et et petimeter når det gjelder teknisk utførelse. På den annen side virket det fristende å prøve. I brosjyren stod det nemlig at hvis båndet løsner under vask, er det bare å stryke det fast igjen.

Enten man skal legge opp gardiner, bukser eller skjørt i tynne stoffer, kan det være vanskelig å få det pent. Selv ørsmå sting og håndsøm har det med å synes på retten. Jeg ble derfor positivt overrasket; limbåndet gjorde fallen helt usynlig. Jeg fulgte bruksanvisningen som fulgte med sånn nogenlunde, og strøk først opp gardinen til riktig lengde. Klippet så av overflødig stoff. La limbåndet inn under bretten, og strøk det fast. NB: Unngå for all del å stryke direkte på båndet. Det blir bare kliss.

Som man reder…

Kan man forvente at 20 år gamle sønner klarer å sy gardiner selv? Tja.

Håndarbeidsglad som jeg er, har jeg i alle år prøvd å påvirke mine barn til å lage ting selv. Vi har blant annet tovet, strikket, heklet og sydd. Vi har også holdt på med langt mer maskuline aktiviteter som blant annet å spikke, lage taustiger vi kunne klatre i og bygge hytter.  Eldstemann var ikke gamle knerten før han fikk egen kniv, og han lærte seg raskt å bruke den. Det ble laget både spretterter og seljefløyter, og han var ikke snauere enn at han satte i gang med storproduksjon av sistnevnte rett før 17. mai et år han gikk på barneskolen. De ble solgt til venner og kjente for 30 kroner stykket, og innbragte en god slump penger.

Tross iherdige forsøk på å lære bort strikkingens edle kunst, var det nok de mer maskuline aktivitetene som falt best i smak hos eldstemann. Han klarte til slutt å strikke seg et par pulsvarmere, husker jeg. De var røde.

For ikke mange uker siden dukket det som skulle bli et skjerf opp. Det ble nok i snaueste laget. Kanskje ikke så mye å ta vare på, det er jo grenser for hva man skal gjemme. Men jeg klarte å forevige arbeidet før det forsvant ut av huset. Fordelen med bilder er at de tar utrolig liten plass.

Symaskinen ble også testet ut en periode, og jeg mener det finnes en pute eller to her i huset som poden laget helt på egenhånd. Mener også å huske at han behersket maskinen ganske bra. Men så var det de gardinene da. Nå som han har flyttet for seg selv, har han funnet ut at han trenger gardiner. Både for å dempe støy og for å gjøre det litt hjemmekoselig. Vi har derfor vært på Ikea og handlet.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at han kunne ordne opp i dette selv. Men ferdigsydd er ikke alltid ferdigsydd. Stoffet må falles opp. Og til det ene vinduet kjøpte vi bare stoff. Her må jarene syes inn og gardinbånd festes om resultatet skal bli tilfredsstillende etter mors standard. Er ikke helt sikker på at han fikser alt på egenhånd.  Har derfor mistanke om at dette blir min oppgave. Som man reder, ligger man!

Hvit påske

Ingen snøhvite vidder i år. Ingen eggehvite. Bare egghvite vegger.

Påske etter påske fant vi frem malepensler og farger for å dekorere egg som var blåst tomme for hvite. Jeg har tatt vare på flere årganger med påskepynt fra den gang barna var små og syntes det var morsomt å gjøre det mor foreslo. Egg er det ingen som gidder å dekorere hjemme hos oss lenger. Men aldri har vi malt så mye som denne påsken.

Eldstemann har fått det for seg at han er flyvedyktig. Han vil med andre ord forlate mors lune rede. Men leieligheten han skal flytte inn i trengte sårt noen malingstrøk. Så mor har hjulpet til hver eneste dag. Har ikke en gang hatt overskudd til å strikke eller hekle på kveldstid…

Stor nok til å flytte, ja, men ikke større enn at han ville ha påskeegg. Antar at han vil ha adventskalender også.

Hver mann sin høne

Den påtroppende fylkesmannen i Hordaland vil alltid bli husket for gullkorn fra Stortingets talerstol. I den muntlige spørretimen før påske i 2004 ville Fremskrittspartiets  Øystein Hedstrøm, han med hentesveisen,  vite hva landbruksminister Lars Sponheim (V) hadde tenkt å foreta seg med hensyn til den store mangelen på egg.
– Vi mangler 3,3 millioner egg. Vil landbruksministeren senke tollvernet i den perioden norske produsenter ikke klarer å skaffe nok, spurte Hedstrøm.
Visepresident Inge Lønning (H) været straks en anledning til å vri av seg en vittighet der han tronet over ordskiftet i salen, skrev Dagligvarehandelen. – Har landbruksministeren et gullegg som svar på dette, spurte han. Salen humret.
– Ja, president, det kunne være fristende å si hver mann sin høne, repliserte Sponheim. Høylytt latter blant folkevalgte, pressefolk og betjenter. Landbruksministeren redegjorde deretter for situasjonen som råder blant landets høner: De legger jevnet over ett egg om dagen, helt uberørt av menneskeskapte høytider.

Det må ha vært omtrent samtidig at jeg strikket disse to hønene i bomullsgarn. Husker ikke helt hvordan jeg gjorde det, men på  den største har jeg lagt opp 20 masker på tre pinner (altså totalt 60 masker) – og så har jeg felt en maske i hver ende av de tre pinnene annenhver omgang til det er igjen 12 masker. Den siste halvannen centimeteren er strikket uten å felle. Nebb og kam er heklet og sydd på. Vil man gjøre noe lignende er det bare å leke seg frem.

Jeg laget også en eggevarmer. Den er strikket som en lue med fire kanter, men jeg har foret den med et småblomstret bomullstoff og bomullsvatt. De tre lagene er festet sammen med  bomullsgarn i mange forskjellige farger. Garnet er knyttet sammen med en botmannsknop, og så får tustene stå igjen som pynt.

Geriljavirksomhet

På flere Metro-stasjoner i Paris har reisende de siste dagene kunnet slenge seg ned i en sofa fra Ikea. Det geriljalignende markedsstuntet er ifølge Klikk.no laget i samarbeid med det franske kommunikasjonsbyrået Agence 14 septembre. Møbelgiganten har flere ganger forsøkt å klistre seg til folks bevissthet med tilstedeværelse der man minst venter det. Liknende geriljastunts har skjedd i storbyer verden over, skriver Klikk.no, og nevner blant annet New York og Oslo. Ikea i Norge har imidlertid ingen planer om tilsvarende stunts akkurat nå. Det skyldes blant annet at sofaene umiddelbart ville havne i skinnegangene med mindre de boltes fast.

Strikkegerilja og geriljastrikk

Geriljavirksomhet handler stort sett om å overraske. Ordet gerilja er opprinnelig spansk, og betyr liten krig. Ifølge Wikipedia blir det brukt om “væpna grupper som ikkje er del av eit statsapparat. Dei opererer med små, mobile og fleksible stridsstyrkar, som ofte vert kalla «celler», uten noka fastsett frontlinje.”  Geriljakrig er dessuten en av de eldste formene for assymetrisk krigføring, ofte omtalt som terrorisme.

Særlig krigersk er jeg ikke, men jeg har stor sans for ulike former for håndarbeidsgerilja. Guerrilla knitting begynte for flere år siden. En fontene i Paris, et trafikkskilt i Stockholm, et tre i Los Angeles, et gjerde i New York og en buss i San Salvador ble plutselig utstyrt med strikkede detaljer. Statuen av Lenin i Fremont fikk eksempelvis røde akrylvotter. Selv husker jeg godt mitt første møte med geriljastrikk. Det var et rekkverk på Arlanda. Det hadde fått et trekk i ullgarn, utformet som en samisk strikkevott.

Kanskje hadde strikkerne fått lov til å installere strikkekunsten på Arlanda, men geriljastrikking handler svært ofte om å dekorere det offentlige miljøet i nattens mulm og mørke. (Eksempelbilder finnes blant annet på bloggen Deputydog og på Flickr.)

Selv har jeg liggende noen morsomme prøvelapper som jeg gjerne skulle prydet det offentlige rom med, men foreløbig har jeg ikke hatt mot nok. Jeg ser for meg at trærne utenfor kulturhuset i Asker sentrum godt kunne få litt ekstra pynt i vinterhalvåret. Men så langt har jeg altså ikke kommet. Hvis jeg imidlertid skulle skeie ut, lover jeg å legge ut noen bilder av kunstverket.

Geriljabroderi

Foreløbig har jeg nøyd med med å geriljabrodere. Det er en snillere form for geriljavirksomhet. Å skrive stygge ord på veggene i det offentlige rom kunne ikke falle meg inn, men jeg har dekorert både hus og hytte med oppsiktsvekkende broderier. Det har vært utrolig morsomt å kombinere vågale og mindre pene uttrykk med sirlige korssting.

På hytta  henger dette bildet. Kragerø kommune innførte den usosiale eiendomsskatten for et par år siden. De har allerede klart å heve promillesatsen én gang. Tviler på om de gir seg før de når maksimal skattesats. Flere geriljabroderier finner du forøvrig i boken Geriljabroderier – Guerrilla Embroideries.